-Æsj, må vi?

Om spynorsk mordliste og det ikke helt ukjente spørsmålet om legitimering av nynorskundervisning i skolen.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg er ingen stor fan av nynorsk selv. Jeg skjønner godt klaginga og sutringa som kommer fra elevene, for fire år siden var jeg selv en av dem som satt bakerst i klassen og surmulte over dette håpløse sidemålet som skulle læres. For hvorfor skal elevene egentlig lære dette? Hvorfor skal de bruke tid på grammatikk som på mange måter er til forveksling lik bokmål og som de neppe får noe særlig bruk for senere i livet? Klassiske problemstillinger som definitivt ikke er ukjente for alle dem som har undervist i nynorsk.

Det blir gjerne en del mumling om kultur og historiebevissthet i mine forsøk på å forklare hvorfor dette skal kunnes, Ivar Aasen ville muligens revet av seg armen hadde han hørt mine mildt sagt tynne grunner, men til syvende og sist nytter det lite med kverulering rundt dette. Jeg har etter hvert lært meg å kutte alle forsøk på avledning og diskusjon med noen enkle og nådeløse ord: ”Fordi det står i læreplanen at dere skal gjennom dette”. Av en eller annen grunn har dette vist seg å være motivasjon, eller i hvert fall forklaring nok for de fleste. De er alle smertelig klare over at til våren skal de ha tentamen i nynorsk, og alle vil jo, uansett hvor tøffe i trynet de er, oppnå best mulig karakter. Selv om det er i verdens treigeste fag. Jeg benytter derfor enhver anledning til å reklamere for ordboka, populært kalt spynorsk mordbok - et ikke akkurat flatterende kallenavn, men dog veldig karakteristisk for hvordan elever flest oppfatter den lille gule lefsa. I ordboka ligger frelsen, proklamerer jeg. Jeg formulerer meg kanskje ikke akkurat sånn, men like fullt er det en sannhet i dette. De som får best karakter i nynorsk er nemlig de som gidder å ta seg bryet med å slå opp i ordboka og for ikke å glemme – de som KAN bruke ordboka.

Neste tirsdagstime, klasse 2AAA har nemlig nynorsk hver tirsdag, skal vi vie til ordboka og "kunsten" å slå opp i den, ettersom de sist tirsdag hevdet at de aldri hadde lært det ordentlig. Dette overrasket meg en smule, men hva vet vel jeg – av erfaring husker jeg at elever ikke tar fem øre for å lure vikaren, i dette tilfellet studenten. Men heter det kanskje ikke at en god ting ikke kan sies for ofte? Med denne tanken i hodet og Ivar Aasen i hjertet kaster jeg meg over min egen, ikke akkurat godt brukte er jeg fristet til å legge til, ordbok – hvordan var det man gjorde dette igjen?