ting å glede seg til

jeg har, for å få tiden til å gå litt fortere og/eller få tiden som går og tiden som skal komme til å bli litt hyggeligere, har jeg nå laget en liste over hva jeg skal gjøre i juni når eksamensstyret er ferdig.

her er hva jeg skal gjøre i juni og som jeg gleder meg til:

• sove lenge
• sykle i sola som kommer så snart eksamen er ferdig
• mate ender
• spise biff og generelt lage god mat
  
• gå masse på kino
• drikke plenty vin
• dra i pirbadet
• lese de bøkene jeg VIL lese, og ikke de jeg nå blir tvunget til å lese
• henge i hengekøye, og ikke få dårlig samvittighet når jeg sovner
• grille i korsvika
• kjøre båt (noen som har en?)

lesesalen - en garderobe?

jeg sitter på lesesalen på dragvoll. jeg har sittet her ganske mye i det siste. jeg tror jeg får gjort mer her. og litt blir da gjort, men ikke på langt nær så mye som jeg burde. det pleier å være fullt rundt meg i disse eksamenstider. flere lesehester som har sovet litt lenger enn de kanskje hadde planlagt, må gå slukøret herifra når de oppdager at etpar hundre morgenfugler var tidligere oppe enn dem. det fryder meg å tenke på at jeg sto tidlig opp og sikret meg en plass på denne verdifulle studeringens arena, en plass som strengt tatt andre kunne hatt hundretusen ganger mer utbytte av enn det jeg har.

men jeg sitter nå stort sett på plassen min. det er mer enn man kan si om flertallet her. det kan virke som om den gjennomsnittlige student som klarer å kapre til seg en verdifull plass på lesesalen, kun opptar plassen for å ha et sted å gjøre av tingene sine, dvs tjue kilo bøker, fem tomme kaffekopper, tre epler (epler på lesesalen???) og en jakke, imens de gjør andre ting andre steder, for forbausende mange plasser er mennesketomme. det irriterer meg grenseløst. flere er bare innom for å hente noe i sekken, eller skrive fem ord før de forsvinner ut igjen. si meg - har de ikke kommet hit nettopp for å lese?

selv om jeg omtrent alltid får en plass, jeg er jo en morgenfugl, så ville jeg heller gjerne hatt den attraktive plassen ved vinduet mot trondheimsfjorden. det ulmer i meg når jeg dag etter dag ser tomme stoler med fulle pulter, i timesvis står de tomme. jeg får lyst til å sette meg der sjøl. fjerne alle tingene som okkuperer pulten, legge det i en krok, så kan mennesket som aldri er her ha det så godt. de burde få seg en real lærepenge, idiotene som bruker de attraktive lesesalsplassene som garderobe. kanskje de da får øynene opp for andre studenter som faktisk har tenkt til å lese. jaja, ikke meg selvsagt, jeg bruker lesesalen til å surfe på nettet. men det er det jo ingen som vet.

arggh!

blabla ibsen blablabla

jeg skriver for tida en oppgave om modernitet, postmodernitet og, ja igjen - ibsen. den alltid "høyaktuelle" mannen som skrev drama fra virkeligheten. høyaktuell javel, problemet er liksom at jeg skal forsvare ibsens plass i videregående. jeg syntes sjøl da jeg gikk på videregående at ibsen ikke var så veldig aktuell for meg. jeg var ikke så moden kanskje, eller kanskje var det norsklæreren som sjøl ikke fant ibsen så innmari aktuell for verken oss eller norge eller verden, som ikke var så moden. ibsen blir vi aldri ferdige med, han kommer til å forfølge oss helt til den dagen dette land makter å oppdrive en dramatiker som klarer å masseprodusere dramaer om evige og høyaktuelle temaer som klarer kunsstykket å være høyaktuelle i hundreogørti år både fremover og bakover i tid. jeg har lest mye ibsen siden videregående, nå burde jeg ha visst bedre. det gjør jeg naturligvis ikke.

jeg vinkler oppgaven slik jeg vil, selvsagt, hvorfor følge oppgavetekst og råd når man kan skrive fra eget hode? et hode som strengt tatt ikke inneholder stort annet enn svært bastante meninger om mye og mangt, uten at det dermed er sagt at jeg vet så mye om hvorfor jeg mener det jeg gjør. men hvem bryr seg? ikke jeg. for øyeblikket mener jeg mye om idiotiske oppgaver, om ibsen, om modernitet og postmodernisme. uten å vite særlig mye om det. dette kommer nok denne blogg til å bære preg av. men hvem bryr seg? ikke jeg. aldri.

vi liker å tro at vi lever i et moderne samfunn, et samfunn som har utvikla seg til det bedre, og altfor mange av oss sitter på ræva og tror at nå blir det ikke bedre, nå har vi nådd toppen. mulig det, det perfekte samfunn kommer nok til å forbli en utopi så lenge JEG lever ihvertfall, jeg liker å sitte på ræva og jeg har i bunn og grunn lite å klage over når alt kommer til alt.

på tross av, eller kanskje på grunn av dette, føler jeg meg stadig misfornøyd. jeg blir aldri fornøyd, jeg vet ikke helt hva det er som gjør at denne følelsen stadig vedvarer. jeg skulle gjerne satt fingeren på det. i så måte er jeg et barn av min tid, et postmoderne barn. for ordens skyld: individet i en postmoderne verden har ingen konstans eller kjerne og tror ikke på noen faste verdier. verden er og blir en jammerdal der subjektet flyter hvileløst rundt uten mål og mening. dette igjen fører til at identiteten blir ustabilt, usikkert, får sosial angst og forblir forvirret omkring sin egen rolle og eksistens i et samfunn i oppløsning. der har du meg. oioioi, så postmodernistisk jeg er.

likevel avslører jeg meg som forbløffende moderne i min høyst ordinære væremåte og oppførsel. jeg har et sted å bo, utdannelse, jeg er som alle andre avhengig av penger for å leve. jeg er veldig, veldig normal. og det føles trygt på mange måter. men det føles også veldig ufullstendig og utilfredsstillende. det er vel mitt postmoderne subjekt som snakker.

men tilbake til sakens kjerne. for akkurat her tror jeg kanskje det kan være en. denne bloggen er ingen løk, jeg er ingen peer. jeg tror ikke jeg er alene om å føle meg fjern innimellom, det er liksom helt greit å sutre om livet. det er så moderne å føle seg ensom, mistilpass og malplassert at når noen hevder de er lykkelige og fornøyde med tilværelsen, blir de nærmest ledd ut, i beste fall tatt for å være grovt sarkastisk og ironisk. det er ikke rom for lykke, det er ikke tid til å slå seg til ro. den som finner ro i tilværelsen har ikke lykkes. det er som om man må ha reist verden rundt og sett alt, før man kan slå seg til ro et sted, kunne si at her har jeg det bra, og faktisk mene det. uten å ha opplevd all verdens kulturer og elendighet, kan man ikke være fornøyd.
prestasjons -og forventningspresset til å ha opplevd og erfart ting er så høyt, at bare hundreåringer har lov til å hevde at de har levd livet og hatt det godt. men har de det? har de sett alt? ingen kan føle seg trygge på at de har det bra.

men det er noe med det å finne roen der man er, ikke alltid fokusere på det negative, som veldig ofte er skapt av en selv, resultat av kjedsomhet. å finne seg sjæl handler ikke om hvor i verden en er. det tar tid å finne en identitet, det er ikke uten videre lett å skulle definere hvem man vil være. for det kan man idag. valgfriheten er uendelig, ingen velger for deg. det er helt opp til deg sjøl, og mislykkes du er det hasta la vista. lykkes du sånn noenlunde, så er det likevel rom for forbedringer. fra alle mulige hold presenteres muligheter til identitetsskifter. hvor skal man begynne? kanskje i seg selv.

men hvor var jeg? jo, nora forlot helmer. hun slang porten igjen etter seg, og dro ut på reise for å finne seg sjøl. hun dro nok ikke så innmari langt stakkars, hun hadde jo ingen penger og dessuten var hun kvinne, og kvinne var et upopulært kjønn å være for hundre år siden. nora kunne ikke dra til afrika for å observere fattigdom og få noen perspektiver på det livet som lerkefugl hun allerede levde med helmer, livet som garantert ca en milliard kvinner i verden, både i hennes samtid og i vår tid, ville byttet til seg til fordel for sitt eget. nora var et forferdelig bortskjemt og egoistisk vesen. hun forlot sine tre barn for å realisere seg selv, uten å tenke på hva de måtte lide seg gjennom av sosialt selvmord og en far som sikkert tok livet sitt for ikke å tape ansikt utad, og etter det fattigdom.

verden har igrunnen ikke blitt særlig bedre. noe går på bekostning av annet, og noen få lever godt på bekostning av veldig mange. er det en menneskerett å realisere seg selv for enhver pris? burde man i større grad ta til takke med det man har av goder?

nå merker jeg at jeg ikke har noe poeng, jeg står bom fast i oppgaven min om å aktualisere den høyaktuelle tørrpinnen ibsen i skolen. sa jeg tørrpinn? det var uvitende sagt. kanskje er det noe å ta tak i når det gjelder frigjøring og identitetsdannelse, kjønnsrollemønstre før og nå. eller kanskje, i ruklas ånd, så kan man vise filmen, lage noen oppgaver og ferdig.

er det en fordel å ha funnet seg sjøl før man ber andre om å lete etter deres eget sjøl? eller har postmodernismen rett i at det ikke er noe "sjøl"? innerst inne, i kjernen som kanskje er der, så håper jeg egentlig ikke det.

ellers er der intet....

ett år er da ingen evighet. 365 dager, litt færre kanskje, skal si tida har gått fort uten en datamaskin. det tok meg bare et år å sende den inn til reparasjon. tid er kanhende penger, i så fall har den ødelagte maskinen kostet meg utrolig mye valuta regnet i tid, for da jeg skulle plukke opp dataen fra postkontoret her om dagen, var regninga på null. hvorfor hadde jeg ikke sendt den inn før?

tiden har altså løpt fra meg. hva har jeg egentlig gjort siden sist? når jeg skal gjøre opp regnskap for det siste året, er det forbausende få meritter jeg kan vise til. deprimerende få. jeg har ikke gjort noen ting.

hvorfor gjør jeg ingenting? gjør alle like lite som meg?

jeg har alltid tenkt at jeg skulle bli noen utenom det vanlige. at noe ville skje, som gjorde meg og livet mitt fantastisk og spesielt. jeg skrev noe lignende i fjor på denne tiden, og enda har det ikke dukket opp en gammel, skjeggete mann i kappe som viste meg veien til lykke. nå, i mitt tjuefemte år, har det fremdeles ikke skjedd noe som skiller meg fra den gemene hop, og det begynner å gå opp for meg at jeg kanskje må få fingeren ut av rompa, stikke den opp i lufta og kjenne etter hvor vinden blåser sjæl, for det er ingen som kommer til å gjøre det for meg.

tiden freser ubønnhørlig mot 15.mai og tidsfristen for å søke på masterstudiet i nordisk litteratur. som om jeg liksom tror at DET på noen måte vil gjøre meg kulere, bedre eller rikere enn hvermansen. kyss meg i ræva.

jeg trenger hjelp.

Tett på nett

Ja, jo, noe blir jo skrevet som har med fag og eksamen å gjøre. Litt innimellom ihvertfall. Littegrann. Men noe annet okkuperer meg mer om dagen. Noe stjeler så å si all min tid, tid jeg burde bruke på oppgaver. Til og med når jeg skriver dette, må jeg inn for å se. Flere ganger. Jeg klarer ikke å la være, jeg bare MÅ sjekke. Hvert femte minutt. Har det kommet noe post til meg? Fra hvem? Hvordan ser han ut? Skal jeg gidde å svare?

Jeg snakker selvsagt om nettsjekking. For mens livet raser forbi, finnes det en helt annen virkelighet kun noen tastetrykk unna. Der kan man være nær sagt hvem man vil. Trine18 kan vise seg å være Knut68 som bor hjemme hos foreldra sine, og Sexy85 er nødvendigvis ikke så innmari sexy som det høres ut. Man kan ikke være sikker på noe som helst.

Dagbladet hadde nylig et tosiders oppslag der de kunne informere om hvilke nettsteder som er best på sjekking, hvor mange medlemmer siden har osv. Kjempekjekt, åja, man ble til og med oppfordret til å lage seg profiler her og der. Slik kunne man danne seg et nettverk, eller et nett-nettverk av venner over hele landet, over hele verden. Ingen trenger å være ensomme i våre dager, det er lett å samle seg en haug av samtalepartnere man aldri har sett og sannsynligvis aldri kommer til å møte. Man trenger ikke engang å forlate stua. Ohoo, så enkelt og flott!

Men hvor varige er disse vennskapene? Hvor stabile er nettverkene som i realiteten bare eksisterer på internett?

Det er virkelig en fascinerende verden der inne, jeg nekter ikke for det. Det er et fantastisk effektivt tidsfordriv. Ubegripelig mange har et hemmelig liv på verdensveven. Hvem er de egentlig? Har de ikke noe liv utenfor internett? Er de så schtøgge og frastøtende at de ikke kan få seg noe på det man hittil har sett på som "vanlig vis"? Eller har de en personlighet som ganske enkelt ikke gjør seg i den virkelige verden? Er de hoplause, eller har de et hode på størrelse med en ert? Er de blotta for sjarm? Er de udugelige og arbeidsløse uten mål og mening med livene sine? Mangler de alle tennene? En arm kanskje? Eller enda verre - kanskje vedkommende man snakker i timesvis med ikke engang har noen kropp? Ugh!

Jeg har alltid betraktet fenomenet internettsjekking med en viss distanse. Jeg har til og med sett ned på folk som tar slike ting seriøst, og tenkt at sånne mennesker må være noen ordenlige idioter. Stakkarslige og nerdete. Og kanskje tenker jeg det enda. Jo, jeg tenker det enda. Min relativt korte karriere som nettsjekker har så å si bekreftet alle fordommene jeg alltid har hatt (nei, dere fire som nå føler dere truffet - noen veldig få unntak bekrefter regelen). De aller, aller fleste er faktisk idioter, gjerne ensomme idioter. For det første kan de ikke skrive, hver eneste setning er forsøpla med minst tre latterlige smileys og en rekke tåpelige forkortelser, som om det liksom skulle ta for lang tid å skrive ordene i sin helhet. Er det noe disse folka har plenty av, så må det vel være tid?

Men likevel er jeg en av dem. Eksamensperioden har drevet meg inn i de asosiales verden, fått meg til å lage profiler både her og der. Ja, jeg skylder på eksamen og ubegripelig kjedelige dager foran laptopen. Nesten alle jeg kjenner har en profil et eller annet sted. Det er akseptert og helt vanlig. Å møte noen på internett blir ikke lenger ansett som en taperaktig måte å få seg noe på. Det kan til og med være veldig vellykka for noen, jeg tviler ikke på det. Selv om man kanskje må kysse noen frosker før den rette dukker opp, kanskje man allerede har kyssa noen frosker fra internett (...). Målet og ikke veien.

Når jeg er ferdig om en uke blir det selvsagt slutt på disse meningsløse aktivitetene...ganske sikkert. Jeg er ikke som dem. Jeg har et liv. I virkeligheten. Spørsmålet er vel hva som kommer til å bli ansett som virkeligheten etterhvert.

Internettsjekkerne får heller klare seg uten en sarkastisk og frekk prytzilla, diggvill eller veruca. Men det er jo uansett nok av likesinnede damer, babes, hotties og pinkwomen til dem likevel, folk som er med på pervopraten. Livet på internett får gå sin gang uten meg. For et tap. For oss begge.

Jeg sverger fremdeles til en fysisk virkelighet, så lenge jeg kan. Jeg går kanskje glipp av den store kjærligheten, hvem vet, men om han driver aktivt med nettsjekking, så er han kanskje ikke min store kjærlighet likevel. Da kan det være det samme. Jeg har fått min dose idiotposter og perverse skriblerier i diverse gjestebøker. Klønete forsøk på kontakt og håpløse tilbud om kosestunder på msn. Med webcam selvsagt.

Så lykke til nerder - dere finner meg ute på byen med en øl om det skulle være noe!

Hallo skjebne!

Jeg har så lenge jeg kan huske sagt (og ment) at lærer - det skulle jeg ihvertfall aldri bli. Det var en gang jeg ønska å bli advokat. Så dyrlege. Så utøvende musiker (haha!). Hva skjedde? Når skar det seg? Og hvor tok egentlig ambisjonene veien?

For uten å være klar over det, har jeg i løpet av fire år og ved hjelp av månedlige lønninger fra staten klart å skaffe meg en yrkestittel. Jeg har ikke tenkt over det før nå, tenkt over at jeg har blitt noe. Valgene jeg har tatt de fire siste åra har vært prega av tilfeldigheter, rastløshet og liten bevissthet rundt framtida. Jeg har aldri hatt noen plan med noe av det jeg har gjort. Jeg har bare virra hit og dit, Bali, Oslo, Tyskland,Volda, England, og gjort det jeg følte for der og da. Glassmanetlivet. Som så mange andre gjorde allerede på videregående, la ikke jeg en lang løype som strakk seg flere år framover i tida.

Adjunkt. Adjunkt som mine foreldre, oioi så stolte de må være. Familiens grå får som titt og ofte har vært gjenstand for bekymring og diskusjoner, enda tittere og oftere oppstarter og igangsetter av krangler, og tittest og oftest midtpunktet i direkte basketak med sine søstre. Det har jammen ikke alltid vært bare fryd og gammen (hva er "gammen" egentlig?).

Men jeg skikka meg bra, vil jeg si. Jeg har da blitt noe. Blitt til noe. Det er ikke alle om kan si det. Familien er fornøyd, venner er overraska, men den som er mest overraska er vel meg sjøl.

Staten har hjulpet meg, nå er det på tide å gi noe tilbake. Bli et fullverdig, arbeidende medlem av samfunnet. En maur i tua. Nå skal jeg være med på å oppdra, utdanne og danne en ny generasjon av arbeidende maur. Jeg, som ikke engang føler meg særlig danna sjøl, som ikke aner hva det vil si å være voksen, langt mindre arbeidende. Det er til å grine av.

Det er en rar følelse, det å være ferdig med noe. Avslutte noe. Det er sjelden jeg kan sette ordentlig punktum når jeg først har startet med et eller annet, det blir liksom ingenting av det jeg begynner med. Det kan jeg nå. Eller, det kunne jeg gjort.

For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg har ikke søkt jobb, og halvveis med vilje har jeg også glemt å søke på noe studie. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ingenting. Det hadde vært flott om jeg kunne få en slags åpenbaring av noe slag, det kan godt være fra en gud, da lover jeg ihvertfall at jeg skal begynne å tro, eller kanskje fra en gammel, klok professor eller trollmann eller lignende som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å bli...tja, lykkelig? Det hadde vært fint.

Men fram til da blir det vel den kjente og ukjære framgangsmåten for å finne ut hva som skjer: Vente og se. Vente til noen eller noe tar valgene for meg, så jeg slipper å gjøre det sjøl. Behagelig, ansvarsløst og lite fantasifullt. Det er slitsomt å tenke, og jeg gruer meg til den dagen det går opp for meg at den eneste som kan få meg ut av den meningsløse uavklarte tåka jeg tråkker rundt i nå, den eneste som kan forandre livet mitt, er meg sjøl.

Hallo skjebne!

Adjø, farvel

Siste norskblogg de siste ukene før eksamen. Det er tid for refleksjon og ettertanke, til å se tilbake på ting som har vært, men også vende blikket fremover mot framtida og det som skal komme.

Eller?

Det er mye annet jeg heller ville skrevet om, jeg har mye på hjertet når det gjelder mange ting. Det er bare det at jeg akkurat idag ikke kan skrive om det jeg vil. Jeg har en frist. Den går ut om fire timer og tjue minutter. Jeg har et problem.

Jeg mangler en blogg. Jeg mangler en blogg for å kunne gå opp til eksamen. En blogg om noe norskfaglig som har foregått på forelesningene. Da blir det straks litt problematisk at jeg ikke har vært på så mange forelesninger som jeg strengt tatt burde ha vært på dette semesteret. Mye har kommet i veien, og jeg har følt mange kjepper i hjulene, for å si det sånn.

Men joda, det er mye jeg kan skrive om. Noe har jeg da fått med meg, tross alt. De forelesningene jeg har vært på har vært veldig nyttige og interessante i forhold til undervisning, hvilket jo er mer enn man kan si om, øh, mye annet. Forelesningene både før og etter jul har båret preg av kunnskap og ekte engasjement, og en tanke om at det vi lærer på forelesninger skal kunne overføres og brukes i undervisninga.

En av forelesningene handlet om digitale tekster, noe som definitivt vil komme sterkere og sterkere med tida. Derfor var det en stor overgang fra min første praksisskole, der alle hadde tilgang på laptoper og var godt gjent både i verdensveven og skriveprogrammer, til skolen etter jul der alle elevene på skolen måtte dele på noen få maskiner, og der det ikke i det hele tatt var tilrettelagt for at elevene skulle lære om digitale tekster. Det har kanskje noe med alderen på lærerne å gjøre også, jeg vet ikke, men hos min praksislærer var overhead noe av det mest fancy'e og nyskapende som fantes. Henne om det. Men dette med blogging er ihvertfall noe jeg kommer til å fortsette med, og kanskje også bruke i undervisning. Når jeg blir lærer om en fem-seks år.

Jeg kunne også skrevet om grammatikken i bruk i skolen og om hvordan man skal undervise i språkhistorie, noe jeg forøvrig hadde om under praksisbesøk. Det kan være en smule besværlig å få elevene interessert i språkhistorie, og det kan være vanskelig å relatere stoffet til idag. Jeg fikk imidlertid gode tips fra praksisbesøket som jeg vil ta med meg videre. Grammatikk er jo et kapittel for seg, for ikke å snakke om en bok for seg, bokstavelig talt. Ren grammatikkundervisning i bokmål er vel noe som er viet barnetrinn, men jeg støtte jo på "problemet" i nynorskundervisninga. Jeg tror grammatikken må lures inn med bruk av gode og fengende tekster som kan danne utgangspunkt for videre arbeid med språket. Igjen avslører jeg at jeg ikke har vært på forelesningen, men jeg skal lese Grammatikken i bruk fra perm til perm så snart jeg får tid!

Prosessorientert skriving er også noe som kommer for fullt. Det at elevene selv gir hverandre respons er ihvertfall noe jeg var rimelig ukjent med før jeg startet dette studiet. Aldri ga vi respons på hverandres tekster, verken på ungdomsskolen eller videregående. Men gjennom egne responsrunder har jeg selv erfart nytten av å lese andre studenters tekster, det å se hvordan andre har gjort det bringer med seg mye nyttig kunnskap, både på godt og vondt;)

Så ja, jeg har lært mye. Forhåpentligvis mer enn det som kommer frem i denne enkle lille bloggen. Jeg sitter igjen med mye, og jeg har mange tanker om hvordan norskfaget, i tråd med Kunnskapsløftet, kan få sin renessanse, så å si. Vel er norsk et dannelsesfag, men dannelse - hva betyr vel det for dagens ungdom? Dannes de av det samme som for femti år siden? For ti år siden? Det er på tide med en fornying, og det er absolutt på tide med forvaring. Ta det gamle med i samtida, bland det med det nye, og la det bli noe elevene kan like, kan bruke og...identifisere seg med? La elevene blogge om Ibsen, gi dem skjønnlitteratur om festing, fart og biler, og la dem skrive om ting de er opptatt av. På denne måten får vi en herlig blanding av gammelt og nytt, av tradisjon og nymote.

Og nå er det 17.mai om noen timer. Hva ville Wergeland sagt hadde han sett oss? Hva hadde Wergeland egentlig med 17.mai å gjøre? Jeg tror elevene jeg hadde i praksis kan svare ganske godt på det. De kan også fortelle deg hvor Wergeland bodde, hva en Gyldenlak er, hvordan han døde og hva han ellers holdt på med på fritida.

Men er nå det så viktig egentlig?

Muntlig - igjen

Den siste forelesningen i norsk var viet muntlige fremlegg fra oss studenter, og det slo meg at vi alle var "ofre" for våre gamle læreres heller ulne forhold til dette med muntlig trening. For fremleggene var i det store og det hele absolutt ingen oppvisning i hvordan fenge et publikum, no defense, men bar heller preg av klasseromsundervisning slik vi har lært oss fra praksisen. Men vi er da studenter - godt voksne folk som ikke burde trenge virkemidler og effektmakeri for å kunne interessere oss for temaene som ble fremlagt. Det stemmer til en viss grad.

Det kom frem veldig mye interessant underveis i fremleggene, mye som kan og bør overføres til klasserommet når vi en gang skal undervise elever. For selv om voksne folk kanskje ikke trenger å mores til enhver tid for å la seg fenge, så er det viktig å finne frem til en undervisningsform som elevene får noe ut av. Og er det noe elevene vil, så er det å ha de morsomt. Alle erfaringer jeg sitter igjen med forteller meg at elevene aller helst vil ha det gøy hele tida. De skal ha det gøy i nynorsktimene og gøy i litteraturhistorien. Og er det ikke gøy, så detter mange av før første hallo. Kravet til underholdningsaspektet i timene blir større og større, og har mye å gjøre med elevenes hobbyer og interesser på fritida.

Før var jeg av den mening at man ikke kan leke seg til alt. Jeg trodde faktisk at det å lide litt på veien mot kunnskap var en absolutt nødvendighet for å oppnå den. Nå er jeg ikke så sikkert. Det er mange veier til rom, og turen på skje mye på elevenes premisser. Kanskje kommer tavleundervisning til å forsvinne helt, kanskje er det i fremtiden elevene som kommer til å ta over mye av undervisninga selv? I så fall vil kravet til muntlige kunnskaper bli høyere.

I boka Muntlig norsk, som jeg var så heldig å få låne, er det en rekke artikler som tar for seg akkurat dette. Svært interessant og spennende! Jeg skulle nok imidlertid ønske at artiklene som ble presentert på forelesningen ble trykt opp til alle. For her finnes ett og annet som kan være til nytte og hjelp, for dem som ikke var frekke nok til å spørre om å få låne boka.

Nasjonale prøver ol.

Jeg gikk uheldigvis glipp av forelesningen med den visstnok svært så engasjerte Sture Nome om nasjonale prøver, men hva gjør vel det? Takk til Trude som enten må ha en hukommelse lik en elefant, eller kanskje bare en utrolig rask penn? Imponerende blogg;)

Debatten om nasjonale prøver har åpenbart kommet for å bli. Mange er for, minst like mange er imot. Motstandere peker på at resultatene i liten grad er fulgt opp, at publiseringen fører til offentlig gapestokkmentalitet og at Utdanningsdirektoratet, som selv står for gjennomføringen, ikke helt vet selv hva og hvor de vil med hele greia.

På den annen side kan de nasjonale prøvene være til stor hjelp for lærerne, som ser hvilke elever som trenger hva slags type hjelp og oppfølging. Nytteverdien av en slik kartlegging kan vanskelig undervurderes, om bare lærerne klarer å holde seg i skinnet og ikke pynte på sine egne klasseresultater for å selv komme i et bedre lys.

Og hva mener så jeg om nasjonale prøver? Jeg aner ikke. Foreløpig.

Og for å avslutte det hele på Møllevikvis: Det var bare dette jeg ville si.