ellers er der intet....

ett år er da ingen evighet. 365 dager, litt færre kanskje, skal si tida har gått fort uten en datamaskin. det tok meg bare et år å sende den inn til reparasjon. tid er kanhende penger, i så fall har den ødelagte maskinen kostet meg utrolig mye valuta regnet i tid, for da jeg skulle plukke opp dataen fra postkontoret her om dagen, var regninga på null. hvorfor hadde jeg ikke sendt den inn før?

tiden har altså løpt fra meg. hva har jeg egentlig gjort siden sist? når jeg skal gjøre opp regnskap for det siste året, er det forbausende få meritter jeg kan vise til. deprimerende få. jeg har ikke gjort noen ting.

hvorfor gjør jeg ingenting? gjør alle like lite som meg?

jeg har alltid tenkt at jeg skulle bli noen utenom det vanlige. at noe ville skje, som gjorde meg og livet mitt fantastisk og spesielt. jeg skrev noe lignende i fjor på denne tiden, og enda har det ikke dukket opp en gammel, skjeggete mann i kappe som viste meg veien til lykke. nå, i mitt tjuefemte år, har det fremdeles ikke skjedd noe som skiller meg fra den gemene hop, og det begynner å gå opp for meg at jeg kanskje må få fingeren ut av rompa, stikke den opp i lufta og kjenne etter hvor vinden blåser sjæl, for det er ingen som kommer til å gjøre det for meg.

tiden freser ubønnhørlig mot 15.mai og tidsfristen for å søke på masterstudiet i nordisk litteratur. som om jeg liksom tror at DET på noen måte vil gjøre meg kulere, bedre eller rikere enn hvermansen. kyss meg i ræva.

jeg trenger hjelp.