Skrive for å skrive

Forelesning om skriving og skriveglede ga mange nyttige tips og råd om hvordan man kan inspirere og motivere elevene til aktiviteten som kanskje står mest sentralt i norskfaget, nemlig skriving. Noe tar jeg med videre:

• Mønstertekstene må være elevenes egne
• Godbitark til glede og ikke minst inspirasjon
• Åpne oppgaver der elevene får velge sjanger selv
• La elevene velge/vite hva de vil/blir vurdert etter

Jeg er nok imidlertid av den gammeldagse typen som mener at lesing og skriving går hånd i hånd. Det ene er ingenting uten det andre og kan neppe sees som to uavhengige disipliner innenfor norskfaget. Selv synes jeg, om man nå engang skal bli norsklærer, at det er viktig å være vel bevandret i såvel verdenslitteraturen som den norske kanon og nyere litteratur. Lesing danner et unikt utgangspunkt for egen skriving, og da særlig med tanke på utvikling av fantasien og forbedring av språket. Men bevares, det viktigste er jo selvfølgelig at elevene skriver noe selv, og at de ser resultater og utvikling av det de gjør. Da er det kanskje ikke så farlig hvor mye læreren deres har lest? Målet, og ikke veien - eller var det omvendt?