Fortellerens død?

Det var en stund før jul at jeg skulle ha en vikartime i en tredjeklasse på allmennfag. Tema for timen var eventyr. Opplegget fikk jeg ferdig fra læreren; vi skulle lese et par eventyr i boka og gjøre oppgavene til dem. Et klassisk og kjedelig timeopplegg med andre ord. Innledningsvis snakket vi endel om eventyr generelt, og jeg spurte klassen om det var noen som med egne ord ville gjenfortelle et eventyr de kunne. Jeg har forsøkt noe lignende i andre klasser tidligere, og blant de tauseste og minst interesserte avsløres, om man er heldig, noen riktig gode fortellere som virkelig kan den kunsten det er å fange et publikum og framsi en god historie.

Det ble fnising og skuling hit og dit og opp i lufta og på hverandre. Ok, tenkte jeg, de er sikkert usikre på meg - man skal jo være rimelig trygg om man tar en sånn utfordring på strak arm, og jeg spurte istedet om det var noen som kunne navnet på noen ekte, rotnorske folkeeventyr de kanskje huska fra de var yngre. Men neida, ikke et eneste forslag til min fantastiske eventyrbase jeg tenkte jeg skulle lage på tavla fikk jeg fra forsamlingen foran meg. For i klassen, som besto av 29 atten- og nittenåringer, var det ingen - INGEN som uten å måtte slå opp i boka kunne fortelle meg navnet på et eventyr fra Norge (Hans og Grete og Keiserens nye klær teller IKKE!). Jeg kastet ut noen forslag og da jeg nevnte Askeladden ringte det endelig, eller heldigvis, en bjelle hos de fleste. Da var det omsider en som huska et eventyr og rakk opp en hånd. "Jo, det var han Askeladdfyren som skulle kappete med et troll, så var det noe med en konge og en øhh, ert?, men han vant ihvertfall hele driten og fikk prinsessa og halve kongeriket. Snipp snapp snute." Enkelt og greit, essensen i de aller fleste eventyr oppsummert i en eneste setning. Det var imponerende. Og det var sørgelig.

Jeg lyktes ikke helt med min visjon om å lage en god liten eventyrstund der klassen selv fortalte hverandre eventyr. Jeg tror ikke det var fordi de ikke kunne noen, hadde de fått mer tid til å tenke kunne de sikkert gulpa opp et par eventyr de huska i grove trekk. Jeg tror bare det var en så uvant oppgave for dem at de ikke helt visste hva de skulle gjøre. For selv om den muntlige dimensjonen i norskfaget finnes grundig innbakt i læreplanen, er nok dette en del av faget som av mange lærere blir oversett og/eller undervurdert. Men muntlig aktivitet er like viktig som noe annet og det må trenes på. Det er ikke bare en metode for å lære, men gir samtidig kompetanse på det skriftlige området. Hukommelsen styrkes. Dessuten oppnår man mer trygghet og selvtillit i situasjoner der det kreves at man skal si noen ord foran andre mennesker, det skjer jo gjerne en eller annen gang i løpet av livet.

Man kan spørre seg hvorfor det er så liten vekt på muntlige øvelser i skolen, jeg kan selv ikke helt gjenkalle timer der fokuset lå på akkurat det. Joda, det har da vært en og annen presentasjon og fremføring opp gjennom åra, men lærte vi noengang hvordan man gjør det ordentlig? Klasserommet er ikke bare en arena for lesing og skriving - det er i aller høyeste grad også et rom for samtale og prat, lytting og forståelse, oppklaringer og bortforklaringer. Kanskje noe av grunnen til den mangelfulle oppmerksomheten stebarnet "muntlig trening" har fått ligger i nettopp det at vi ikke trenger å huske noe som helst lenger. Vi lagrer det her og der og ihvertfall alle andre steder enn i hodet. Kunnskap er lett å bære, leste jeg engang. Vel, det spørs jo helt hvor kunnskapen oppbevares. Laptopen min veier tre kilo, huet visstnok åtte, men det må jeg liksom ha med meg uansett da. Vi har valget, men trenger treninga.

Noen av de beste minnene jeg har fra da jeg var liten, er bestefar som fortalte eventyr. Jeg husker fremdeles nøyaktig hvordan han fortalte dem, hvordan han gjorde til stemmen for å ligne prinsessa mest mulig og de i grunnen ganske merkelige lydeffektene han laget da ulven skulle blåse overende huset til den første dumme grisen som hadde bygd av strå. Alltid på samme måten, og jeg ble aldri lei av å høre på. Den dag i dag kan jeg enda noen av dem utenat. Et annet minne som har brent seg fast i hukommelsen er farmor, den gangen med gryende alzheimer og som glemte både det ene og det andre, men som huska historier fra "gamle dager" på rams, og som virkelig kunne fortelle på en måte som er sjelden idag. Jeg var ofte på besøk hos farmor og sov i dobbeltsenga hennes. Der lå vi og spiste sjokolade til langt på natt, "det er jo bare melk", og jeg hørte farmor fortelle om barndommen og krigen på Hønefoss, om telegrafen og om oldemor som må ha vært verdens snilleste og som fora alle Hønefoss' løse fugler, om pappa som bæsja bak pianoet og om somrene på Ask. Om tider som er forbi, men som lever i meg takket være farmors fantastiske evne til å fortelle. Nå vet ikke farmor lenger hvem jeg er når jeg kommer på besøk, men minnene om den hun engang var, er lagra på et sted der teknikken enda ikke har svikta hos meg.

Jeg kan ikke huske når jeg hørte en god historie sist. Det er liksom helt ut hele konseptet med å sette seg ned og fortelle hverandre epistler og anekdoter i beste "Du skal høre mye"-stil. Hvor ofte samles man rundt bålet, griller nyfiska fisk og utpå kvelden tar frem kaffen og lerka og byr på en runde mens historiene sitter løst (var det ikke sånn det foregikk kanskje)? Det begrenser seg gjerne til hvem som gjorde hva forrige fest, og kanskje en og annen grovis man har lest på baksida av VG. Nåtidas fortellinger av og med nåtidas fortellere. God fornøyelse.