Duemafiaen i Munkegata

Jeg hater duer. Det er meg og Odd Børretzen, duer eller måker – ikke store forskjellen spør du meg.

Den som ferdes i Munkegata fra tid til annen kan umulig ha unngått å legge merke til de enorme mengdene duer som til enhver tid befinner seg utenfor Bunnprisbutikken. De bare sitter der, feite og ekle og altetende, og er det ekstra kaldt bruser de seg opp og ser ut som grå, sprekkferdige baller med fjær på og er om mulig enda eklere enn vanlig. Kurr kurr sier de, nebber frem og tilbake og enkelte ganger kan man også observere beiling og kurtisering på ekte duevis. Ikke engang aktiviteter av såpass privat karakter har de vett nok til å bedrive et sted litt mindre offentlig, disse dumme duene. Skaren av fjærkre tar så stor plass at det noen ganger er umulig å komme seg forbi uten å gjøre en stor sving rundt flokken. De aller modigste gjør tapre forsøk på å gå gjennom dette lille fortaussamfunnet, som etter min mening er ca en million ganger mer fryktinngytende enn en hvilken som helst bevæpna gjeng, men duene er som oftest svært motvillige til å oppgi plassen sin til fordel for et par føtter som vil frem. Også noe de har til felles med bevæpna gjenger. De helt sikkert lusete duene gjør heller ikke Bunnprisen noen tjenester om ledelsen noen gang skulle få lyst til å rette litt opp på det lurvete inntrykket butikken i seg selv gir.

I dag befant jeg meg i sentrum tidligere enn noen gang. Klokka var 0643, ikke engang duene hadde stått opp. Faktisk kunne jeg ikke få øye på en eneste en av disse flygende rottene, og for en gang skyld kunne jeg vente på busstopp M2 uten å være redd for svevende fjær, lus og bæsj i hodet. Jeg må si det var en svært befriende og avslappende følelse.

Uten duehorden var også fortauet noenlunde synlig under duemøkka og tyggisklysene, og jeg oppdaget til min store forferdelse hva som gjør at duene finner inngangspartiet foran Bunnpris til en spesielt attraktiv plass å oppholde seg: For innerst der fortau møter fasade lå det enorme hauger av de lekreste smuler, frø og sirlig oppkuttet brød, jeg skjærer ikke brødet så jevnt til meg selv engang. Brødhaugene formelig bugnet, klare til å fortæres av grådige, sultne duer som snart ville komme fra gud vet hvor, lande foran ”bordet” og hakke i seg av frokosten. Det er hva jeg kaller dueluksus. Noen er veldig serviceinnstilte til duer i området rundt Bunnpris, og jeg skjønner ikke med min beste vilje hvorfor.

Kanskje er det fugleinfluensahysteriet som har skyld i at duehatet mitt nå har kuliminert i en hatblogg, det er ikke godt å si. For blir jeg smittet av fugleinfluensa en riktig uvakker dag, så vet jeg hvem jeg skal skylde på - nemlig de bortskjemte Bunnprisduene.