Førstehjelp - hvordan overleve norsktimen

På skolen der jeg har praksis er det omtrent ingen jenter som bruker ryggsekker. Istedet går de og bærer på enorme vesker. Skulle jeg reist på ferie en uke ville jeg valgt en veske med samme størrelse. Skulle jeg fraktet et lik ville jeg valgt en slik veske som disse jentene altså drasser rundt på på skolen. Så tunge er veskene at jentene ofte må holde kroppen i en nittigraders vinkel for å balansere vekten når de går. Jeg har helt siden praksisstart lurt på hva i all verden disse veskene inneholder. For å være ærlig er ikke alle disse veskeeierne like ivrige når det gjelder å ta med seg verken pensumbøker eller annen litteratur, selv om de lett kunne fått plass til en middels stor bokbuss i de unormalt store veskene sine.

Men ikke nok med at veskene er usedvanlige digre, de skal også hver eneste time stå midt på pulten og fungerer som en slags mur som skjermer for alt som foregår oppe ved tavla. Bak muren bedrives til stadighet høy aktivitet, og da snakker jeg ikke nødvendigvis om lesing av pensum eller skriving av notater. Jeg har titt og ofte observert og svært midlertidig stanset både neglelakking, brevskriving, liming av bilder i fotoalbum (!), meldingsskriving selvfølgelig, bildeknipsing av både det ene og det andre og naturligvis lesing på prøve om det skal være en senere på dagen. Lista blir bare lengre og lengre, for uansett hvor mange ganger jeg løfter de tunge veskene ned på gulvet, så er de på plass igjen neste time. Ned opp, ned opp, ned opp.

Her forleden da vi satt og snakket om det ene og det andre og ventet på at minuttene skulle snegle seg mot lunsj, ble det snakk om veskene og jeg lurte på hva i all verden de oppbevarte i dem? Jo, nå skulle jeg bare høre. I veskene hadde jentene blant annet matpakke, vann, lipgloss, håndkrem, mobiltelefon, lommetørkle, vekkerklokke, sminkepung, hårbørste og hårspray, tannbørste, dopapir, en liten primus og fyrstikker, sovepose, ja - også pennal da. Kort sagt alt de trengte for å ikke stryke med i en vanlig gjennomsnittstime. Javel, sa jeg, men kunne ikke veskene stå på gulvet ved siden av pultene, og ikke på?

Daaah!! Skjønte jeg ingenting? Hva skulle de ellers gjøre om de plutselig ble tørre på hendene eller for ikke å snakke om tørste? På pulten hadde de da alt de trengte uten å måtte strekke seg helt ned til gulvet, det var dessuten vondt for ryggen også, såpass måtte jeg da forstå.

Tiden da alt man trengte i en time var noe å skrive med og på er forlengst forbi. Hva blir egentlig det neste? Lenestoler så elevene kan ta en lur om de føler seg litt døsige? Egen komfyr ved hver pult kanskje? Eller i det minste en liten kiosk i hjørnet av klasserommet som selger blader og sjokolade så akutte behov som oppstår umiddelbart kan bli dekket, og elevene slipper å lide noen form for nød? Det er sannelig ikke godt å si hva fremtiden bringer, som mormor ville ha sagt.

Men jeg lærte meg ihvertfall en ny betydning av begrepet "innen rekkevidde". Det skal de ha, veskedamene.