Oppgaver, sa du?
Jeg har mye å gjøre om dagen. Derfor gjør jeg ingenting.
Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Hittil har jeg ledd. Eller ledd det bort, kan jeg vel si. Det har ikke vist seg å være nevneverdig effektivt, selv om selve livet muligens er forlenget. Kanskje MÅ tårer ofres i produktivitetens tjeneste når latter kommer til kort.
Jeg er lat. Veldig lat. Jeg arbeider også etter skippertaksmetoden. Hele tida. Det er verken nytt eller hemmelig, bare spør fjøsnissene på Låven. Om jeg skal få noe gjort må jeg virkelig ha press på meg. Jeg må vite at hele fremtiden står på spill og at alt går i dass, om jeg ikke begynner NÅ. Og jeg begynner aldri før jeg er helt nødt.
Jeg tror jeg har en innebygd klokke som forteller ubevisstheten min når jeg rett og slett MÅ sette meg ned og begynne, for jeg er alltid ferdig på minuttet før fristen. Alltid. Ikke en røyk kunne jeg tatt før jeg begynte, da jeg merket at underbevisstheten min sa ifra om at det var på tide å få ut fingeren, ei heller gått en ekstra tur på do. Da hadde jeg simpelthen ikke rukket det. Dette slår aldri feil, og jeg er like fascinert hver gang.
Jeg er ikke vant til å jobbe. Jeg tror ikke jeg vet hvordan jeg gjør det. Arbeidsvaner og selvdisiplin er egenskaper som dessverre ikke sto først i køen da jeg skulle få mitt for 23 år siden. Jeg har hørt det hele livet. "Nå må du se å skaffe deg noen arbeidsvaner, Ingvild"! Det er lettere sagt enn gjort. Mange vet hva jeg snakker om. Og det er ikke viljen det står på. Nei. Jeg er overbevist om at det er genetisk. Jeg mangler et gen. Som så mange andre som også tilhører glasurgenerasjonen, mangler jeg arbeidsgenet. Og jeg kan jo ikke noe for det, kan jeg vel?
Det er slitsomt å være ute i siste liten bestandig, men det er som med burhøns - de vet jo ikke om noe annet. Et lite bur hadde forresten kanskje ikke vært så dumt. Et bur uten tv og internett og alle disse andre moderne fascilitetene som vi i vesten tar så altfor, altfor gitt, og som ville hindret ihvertfall meg fra å gjøre alt annet enn det jeg egentlig burde ha gjort.
Men ha meg unnskyldt. Nå skal jeg brette trusene mine sånn at de blir lette å telle, og etterpå skal jeg sortere bøkene mine alfabetisk og etter emne. Når det er gjort skal jeg vaske bak komfyren. Jeg føler på meg at det trengs. Det er enda lenge til 30.mai, og underbevisstheten min forteller meg for tida ingenting.
Joda, jeg har fremdeles god tid.
Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Hittil har jeg ledd. Eller ledd det bort, kan jeg vel si. Det har ikke vist seg å være nevneverdig effektivt, selv om selve livet muligens er forlenget. Kanskje MÅ tårer ofres i produktivitetens tjeneste når latter kommer til kort.
Jeg er lat. Veldig lat. Jeg arbeider også etter skippertaksmetoden. Hele tida. Det er verken nytt eller hemmelig, bare spør fjøsnissene på Låven. Om jeg skal få noe gjort må jeg virkelig ha press på meg. Jeg må vite at hele fremtiden står på spill og at alt går i dass, om jeg ikke begynner NÅ. Og jeg begynner aldri før jeg er helt nødt.
Jeg tror jeg har en innebygd klokke som forteller ubevisstheten min når jeg rett og slett MÅ sette meg ned og begynne, for jeg er alltid ferdig på minuttet før fristen. Alltid. Ikke en røyk kunne jeg tatt før jeg begynte, da jeg merket at underbevisstheten min sa ifra om at det var på tide å få ut fingeren, ei heller gått en ekstra tur på do. Da hadde jeg simpelthen ikke rukket det. Dette slår aldri feil, og jeg er like fascinert hver gang.
Jeg er ikke vant til å jobbe. Jeg tror ikke jeg vet hvordan jeg gjør det. Arbeidsvaner og selvdisiplin er egenskaper som dessverre ikke sto først i køen da jeg skulle få mitt for 23 år siden. Jeg har hørt det hele livet. "Nå må du se å skaffe deg noen arbeidsvaner, Ingvild"! Det er lettere sagt enn gjort. Mange vet hva jeg snakker om. Og det er ikke viljen det står på. Nei. Jeg er overbevist om at det er genetisk. Jeg mangler et gen. Som så mange andre som også tilhører glasurgenerasjonen, mangler jeg arbeidsgenet. Og jeg kan jo ikke noe for det, kan jeg vel?
Det er slitsomt å være ute i siste liten bestandig, men det er som med burhøns - de vet jo ikke om noe annet. Et lite bur hadde forresten kanskje ikke vært så dumt. Et bur uten tv og internett og alle disse andre moderne fascilitetene som vi i vesten tar så altfor, altfor gitt, og som ville hindret ihvertfall meg fra å gjøre alt annet enn det jeg egentlig burde ha gjort.
Men ha meg unnskyldt. Nå skal jeg brette trusene mine sånn at de blir lette å telle, og etterpå skal jeg sortere bøkene mine alfabetisk og etter emne. Når det er gjort skal jeg vaske bak komfyren. Jeg føler på meg at det trengs. Det er enda lenge til 30.mai, og underbevisstheten min forteller meg for tida ingenting.
Joda, jeg har fremdeles god tid.
posted by prytzilla at torsdag, mai 04, 2006
6 Comments:
Skippertaksmetoden er sterkt undervurdert i mine øyne. Jeg kjenner ikke til noen som ikke tyr til denne metoden, noen kanskje mer enn andre. Og de som jobber jevnt og trutt hele semesteret havner ofte i samme situasjon som "skippertakerne" før eksamen de også: nilesende til langt på natt mens de bøtter nedpå kaffe og vitaminpiller for å kompensere for dagslys siden de ikke har vært utenfor døra på ukesvis. Hvorfor aner jeg ikke, men tror det må ha noe med intelligensnivået hos den jevne "skippertaker" å gjøre. Jeg er overbevist om at det ligger langt over nivået hos de kjedelige, pålitelige "jevnjobberne". Albert Einstein var nok en "skippertaker", det er jeg sikker på!
BP
Og forresten: Ja til bunad i hverdagen!!
Hovedfag
..om noen dager skal jeg levere en hovedfagsoppgave jeg har holdt på med i lengre tid. En absurd tanke i seg selv, men enda mer absurd er det at denn refererte underbevistheten forteller meg at det er helt ok å sitte ute å nyte sola. For elvfølgelig måtte finvære sett inn i den verste innspurtsperioden. Sånn er det alltid. Hver eneste år er det et eller annet som skal leveres i mai, og jeg er helt sikker på at enhver væroversikt vil vise at det er da skola skinner mest.
Skippertak på kveldstid!
Hvis kvaliteten på den hovedfagsoppgaven er på nivå med ortografien i innlegget, spår jeg en under middels god karakter.
Løp ut og kjøp en ordbok.
tkp
venligst ikke skremm venene mine fra og komentere i blogen! d er ingen som bryr seg åm skrive feil i dette nye å umidelbare medie.
du mener vel SÆI, prytzilla?
har ikke du heller ordbok?
kpt
Greia med arbeidsgener er at de er alt for løst festet til kroppen. Det er derfor forskerne går rundt og leter etter dem hele tida. Jeg fant et arbeidsgen innerst i et dynetrekk en gang. Det kom litt brått på oss begge.
MLF
Legg inn en kommentar
<< Home