Hallo skjebne!

Jeg har så lenge jeg kan huske sagt (og ment) at lærer - det skulle jeg ihvertfall aldri bli. Det var en gang jeg ønska å bli advokat. Så dyrlege. Så utøvende musiker (haha!). Hva skjedde? Når skar det seg? Og hvor tok egentlig ambisjonene veien?

For uten å være klar over det, har jeg i løpet av fire år og ved hjelp av månedlige lønninger fra staten klart å skaffe meg en yrkestittel. Jeg har ikke tenkt over det før nå, tenkt over at jeg har blitt noe. Valgene jeg har tatt de fire siste åra har vært prega av tilfeldigheter, rastløshet og liten bevissthet rundt framtida. Jeg har aldri hatt noen plan med noe av det jeg har gjort. Jeg har bare virra hit og dit, Bali, Oslo, Tyskland,Volda, England, og gjort det jeg følte for der og da. Glassmanetlivet. Som så mange andre gjorde allerede på videregående, la ikke jeg en lang løype som strakk seg flere år framover i tida.

Adjunkt. Adjunkt som mine foreldre, oioi så stolte de må være. Familiens grå får som titt og ofte har vært gjenstand for bekymring og diskusjoner, enda tittere og oftere oppstarter og igangsetter av krangler, og tittest og oftest midtpunktet i direkte basketak med sine søstre. Det har jammen ikke alltid vært bare fryd og gammen (hva er "gammen" egentlig?).

Men jeg skikka meg bra, vil jeg si. Jeg har da blitt noe. Blitt til noe. Det er ikke alle om kan si det. Familien er fornøyd, venner er overraska, men den som er mest overraska er vel meg sjøl.

Staten har hjulpet meg, nå er det på tide å gi noe tilbake. Bli et fullverdig, arbeidende medlem av samfunnet. En maur i tua. Nå skal jeg være med på å oppdra, utdanne og danne en ny generasjon av arbeidende maur. Jeg, som ikke engang føler meg særlig danna sjøl, som ikke aner hva det vil si å være voksen, langt mindre arbeidende. Det er til å grine av.

Det er en rar følelse, det å være ferdig med noe. Avslutte noe. Det er sjelden jeg kan sette ordentlig punktum når jeg først har startet med et eller annet, det blir liksom ingenting av det jeg begynner med. Det kan jeg nå. Eller, det kunne jeg gjort.

For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg har ikke søkt jobb, og halvveis med vilje har jeg også glemt å søke på noe studie. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ingenting. Det hadde vært flott om jeg kunne få en slags åpenbaring av noe slag, det kan godt være fra en gud, da lover jeg ihvertfall at jeg skal begynne å tro, eller kanskje fra en gammel, klok professor eller trollmann eller lignende som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å bli...tja, lykkelig? Det hadde vært fint.

Men fram til da blir det vel den kjente og ukjære framgangsmåten for å finne ut hva som skjer: Vente og se. Vente til noen eller noe tar valgene for meg, så jeg slipper å gjøre det sjøl. Behagelig, ansvarsløst og lite fantasifullt. Det er slitsomt å tenke, og jeg gruer meg til den dagen det går opp for meg at den eneste som kan få meg ut av den meningsløse uavklarte tåka jeg tråkker rundt i nå, den eneste som kan forandre livet mitt, er meg sjøl.

Hallo skjebne!