Tett på nett

Ja, jo, noe blir jo skrevet som har med fag og eksamen å gjøre. Litt innimellom ihvertfall. Littegrann. Men noe annet okkuperer meg mer om dagen. Noe stjeler så å si all min tid, tid jeg burde bruke på oppgaver. Til og med når jeg skriver dette, må jeg inn for å se. Flere ganger. Jeg klarer ikke å la være, jeg bare MÅ sjekke. Hvert femte minutt. Har det kommet noe post til meg? Fra hvem? Hvordan ser han ut? Skal jeg gidde å svare?

Jeg snakker selvsagt om nettsjekking. For mens livet raser forbi, finnes det en helt annen virkelighet kun noen tastetrykk unna. Der kan man være nær sagt hvem man vil. Trine18 kan vise seg å være Knut68 som bor hjemme hos foreldra sine, og Sexy85 er nødvendigvis ikke så innmari sexy som det høres ut. Man kan ikke være sikker på noe som helst.

Dagbladet hadde nylig et tosiders oppslag der de kunne informere om hvilke nettsteder som er best på sjekking, hvor mange medlemmer siden har osv. Kjempekjekt, åja, man ble til og med oppfordret til å lage seg profiler her og der. Slik kunne man danne seg et nettverk, eller et nett-nettverk av venner over hele landet, over hele verden. Ingen trenger å være ensomme i våre dager, det er lett å samle seg en haug av samtalepartnere man aldri har sett og sannsynligvis aldri kommer til å møte. Man trenger ikke engang å forlate stua. Ohoo, så enkelt og flott!

Men hvor varige er disse vennskapene? Hvor stabile er nettverkene som i realiteten bare eksisterer på internett?

Det er virkelig en fascinerende verden der inne, jeg nekter ikke for det. Det er et fantastisk effektivt tidsfordriv. Ubegripelig mange har et hemmelig liv på verdensveven. Hvem er de egentlig? Har de ikke noe liv utenfor internett? Er de så schtøgge og frastøtende at de ikke kan få seg noe på det man hittil har sett på som "vanlig vis"? Eller har de en personlighet som ganske enkelt ikke gjør seg i den virkelige verden? Er de hoplause, eller har de et hode på størrelse med en ert? Er de blotta for sjarm? Er de udugelige og arbeidsløse uten mål og mening med livene sine? Mangler de alle tennene? En arm kanskje? Eller enda verre - kanskje vedkommende man snakker i timesvis med ikke engang har noen kropp? Ugh!

Jeg har alltid betraktet fenomenet internettsjekking med en viss distanse. Jeg har til og med sett ned på folk som tar slike ting seriøst, og tenkt at sånne mennesker må være noen ordenlige idioter. Stakkarslige og nerdete. Og kanskje tenker jeg det enda. Jo, jeg tenker det enda. Min relativt korte karriere som nettsjekker har så å si bekreftet alle fordommene jeg alltid har hatt (nei, dere fire som nå føler dere truffet - noen veldig få unntak bekrefter regelen). De aller, aller fleste er faktisk idioter, gjerne ensomme idioter. For det første kan de ikke skrive, hver eneste setning er forsøpla med minst tre latterlige smileys og en rekke tåpelige forkortelser, som om det liksom skulle ta for lang tid å skrive ordene i sin helhet. Er det noe disse folka har plenty av, så må det vel være tid?

Men likevel er jeg en av dem. Eksamensperioden har drevet meg inn i de asosiales verden, fått meg til å lage profiler både her og der. Ja, jeg skylder på eksamen og ubegripelig kjedelige dager foran laptopen. Nesten alle jeg kjenner har en profil et eller annet sted. Det er akseptert og helt vanlig. Å møte noen på internett blir ikke lenger ansett som en taperaktig måte å få seg noe på. Det kan til og med være veldig vellykka for noen, jeg tviler ikke på det. Selv om man kanskje må kysse noen frosker før den rette dukker opp, kanskje man allerede har kyssa noen frosker fra internett (...). Målet og ikke veien.

Når jeg er ferdig om en uke blir det selvsagt slutt på disse meningsløse aktivitetene...ganske sikkert. Jeg er ikke som dem. Jeg har et liv. I virkeligheten. Spørsmålet er vel hva som kommer til å bli ansett som virkeligheten etterhvert.

Internettsjekkerne får heller klare seg uten en sarkastisk og frekk prytzilla, diggvill eller veruca. Men det er jo uansett nok av likesinnede damer, babes, hotties og pinkwomen til dem likevel, folk som er med på pervopraten. Livet på internett får gå sin gang uten meg. For et tap. For oss begge.

Jeg sverger fremdeles til en fysisk virkelighet, så lenge jeg kan. Jeg går kanskje glipp av den store kjærligheten, hvem vet, men om han driver aktivt med nettsjekking, så er han kanskje ikke min store kjærlighet likevel. Da kan det være det samme. Jeg har fått min dose idiotposter og perverse skriblerier i diverse gjestebøker. Klønete forsøk på kontakt og håpløse tilbud om kosestunder på msn. Med webcam selvsagt.

Så lykke til nerder - dere finner meg ute på byen med en øl om det skulle være noe!