blabla ibsen blablabla

jeg skriver for tida en oppgave om modernitet, postmodernitet og, ja igjen - ibsen. den alltid "høyaktuelle" mannen som skrev drama fra virkeligheten. høyaktuell javel, problemet er liksom at jeg skal forsvare ibsens plass i videregående. jeg syntes sjøl da jeg gikk på videregående at ibsen ikke var så veldig aktuell for meg. jeg var ikke så moden kanskje, eller kanskje var det norsklæreren som sjøl ikke fant ibsen så innmari aktuell for verken oss eller norge eller verden, som ikke var så moden. ibsen blir vi aldri ferdige med, han kommer til å forfølge oss helt til den dagen dette land makter å oppdrive en dramatiker som klarer å masseprodusere dramaer om evige og høyaktuelle temaer som klarer kunsstykket å være høyaktuelle i hundreogørti år både fremover og bakover i tid. jeg har lest mye ibsen siden videregående, nå burde jeg ha visst bedre. det gjør jeg naturligvis ikke.

jeg vinkler oppgaven slik jeg vil, selvsagt, hvorfor følge oppgavetekst og råd når man kan skrive fra eget hode? et hode som strengt tatt ikke inneholder stort annet enn svært bastante meninger om mye og mangt, uten at det dermed er sagt at jeg vet så mye om hvorfor jeg mener det jeg gjør. men hvem bryr seg? ikke jeg. for øyeblikket mener jeg mye om idiotiske oppgaver, om ibsen, om modernitet og postmodernisme. uten å vite særlig mye om det. dette kommer nok denne blogg til å bære preg av. men hvem bryr seg? ikke jeg. aldri.

vi liker å tro at vi lever i et moderne samfunn, et samfunn som har utvikla seg til det bedre, og altfor mange av oss sitter på ræva og tror at nå blir det ikke bedre, nå har vi nådd toppen. mulig det, det perfekte samfunn kommer nok til å forbli en utopi så lenge JEG lever ihvertfall, jeg liker å sitte på ræva og jeg har i bunn og grunn lite å klage over når alt kommer til alt.

på tross av, eller kanskje på grunn av dette, føler jeg meg stadig misfornøyd. jeg blir aldri fornøyd, jeg vet ikke helt hva det er som gjør at denne følelsen stadig vedvarer. jeg skulle gjerne satt fingeren på det. i så måte er jeg et barn av min tid, et postmoderne barn. for ordens skyld: individet i en postmoderne verden har ingen konstans eller kjerne og tror ikke på noen faste verdier. verden er og blir en jammerdal der subjektet flyter hvileløst rundt uten mål og mening. dette igjen fører til at identiteten blir ustabilt, usikkert, får sosial angst og forblir forvirret omkring sin egen rolle og eksistens i et samfunn i oppløsning. der har du meg. oioioi, så postmodernistisk jeg er.

likevel avslører jeg meg som forbløffende moderne i min høyst ordinære væremåte og oppførsel. jeg har et sted å bo, utdannelse, jeg er som alle andre avhengig av penger for å leve. jeg er veldig, veldig normal. og det føles trygt på mange måter. men det føles også veldig ufullstendig og utilfredsstillende. det er vel mitt postmoderne subjekt som snakker.

men tilbake til sakens kjerne. for akkurat her tror jeg kanskje det kan være en. denne bloggen er ingen løk, jeg er ingen peer. jeg tror ikke jeg er alene om å føle meg fjern innimellom, det er liksom helt greit å sutre om livet. det er så moderne å føle seg ensom, mistilpass og malplassert at når noen hevder de er lykkelige og fornøyde med tilværelsen, blir de nærmest ledd ut, i beste fall tatt for å være grovt sarkastisk og ironisk. det er ikke rom for lykke, det er ikke tid til å slå seg til ro. den som finner ro i tilværelsen har ikke lykkes. det er som om man må ha reist verden rundt og sett alt, før man kan slå seg til ro et sted, kunne si at her har jeg det bra, og faktisk mene det. uten å ha opplevd all verdens kulturer og elendighet, kan man ikke være fornøyd.
prestasjons -og forventningspresset til å ha opplevd og erfart ting er så høyt, at bare hundreåringer har lov til å hevde at de har levd livet og hatt det godt. men har de det? har de sett alt? ingen kan føle seg trygge på at de har det bra.

men det er noe med det å finne roen der man er, ikke alltid fokusere på det negative, som veldig ofte er skapt av en selv, resultat av kjedsomhet. å finne seg sjæl handler ikke om hvor i verden en er. det tar tid å finne en identitet, det er ikke uten videre lett å skulle definere hvem man vil være. for det kan man idag. valgfriheten er uendelig, ingen velger for deg. det er helt opp til deg sjøl, og mislykkes du er det hasta la vista. lykkes du sånn noenlunde, så er det likevel rom for forbedringer. fra alle mulige hold presenteres muligheter til identitetsskifter. hvor skal man begynne? kanskje i seg selv.

men hvor var jeg? jo, nora forlot helmer. hun slang porten igjen etter seg, og dro ut på reise for å finne seg sjøl. hun dro nok ikke så innmari langt stakkars, hun hadde jo ingen penger og dessuten var hun kvinne, og kvinne var et upopulært kjønn å være for hundre år siden. nora kunne ikke dra til afrika for å observere fattigdom og få noen perspektiver på det livet som lerkefugl hun allerede levde med helmer, livet som garantert ca en milliard kvinner i verden, både i hennes samtid og i vår tid, ville byttet til seg til fordel for sitt eget. nora var et forferdelig bortskjemt og egoistisk vesen. hun forlot sine tre barn for å realisere seg selv, uten å tenke på hva de måtte lide seg gjennom av sosialt selvmord og en far som sikkert tok livet sitt for ikke å tape ansikt utad, og etter det fattigdom.

verden har igrunnen ikke blitt særlig bedre. noe går på bekostning av annet, og noen få lever godt på bekostning av veldig mange. er det en menneskerett å realisere seg selv for enhver pris? burde man i større grad ta til takke med det man har av goder?

nå merker jeg at jeg ikke har noe poeng, jeg står bom fast i oppgaven min om å aktualisere den høyaktuelle tørrpinnen ibsen i skolen. sa jeg tørrpinn? det var uvitende sagt. kanskje er det noe å ta tak i når det gjelder frigjøring og identitetsdannelse, kjønnsrollemønstre før og nå. eller kanskje, i ruklas ånd, så kan man vise filmen, lage noen oppgaver og ferdig.

er det en fordel å ha funnet seg sjøl før man ber andre om å lete etter deres eget sjøl? eller har postmodernismen rett i at det ikke er noe "sjøl"? innerst inne, i kjernen som kanskje er der, så håper jeg egentlig ikke det.