Tett på nett

Ja, jo, noe blir jo skrevet som har med fag og eksamen å gjøre. Litt innimellom ihvertfall. Littegrann. Men noe annet okkuperer meg mer om dagen. Noe stjeler så å si all min tid, tid jeg burde bruke på oppgaver. Til og med når jeg skriver dette, må jeg inn for å se. Flere ganger. Jeg klarer ikke å la være, jeg bare MÅ sjekke. Hvert femte minutt. Har det kommet noe post til meg? Fra hvem? Hvordan ser han ut? Skal jeg gidde å svare?

Jeg snakker selvsagt om nettsjekking. For mens livet raser forbi, finnes det en helt annen virkelighet kun noen tastetrykk unna. Der kan man være nær sagt hvem man vil. Trine18 kan vise seg å være Knut68 som bor hjemme hos foreldra sine, og Sexy85 er nødvendigvis ikke så innmari sexy som det høres ut. Man kan ikke være sikker på noe som helst.

Dagbladet hadde nylig et tosiders oppslag der de kunne informere om hvilke nettsteder som er best på sjekking, hvor mange medlemmer siden har osv. Kjempekjekt, åja, man ble til og med oppfordret til å lage seg profiler her og der. Slik kunne man danne seg et nettverk, eller et nett-nettverk av venner over hele landet, over hele verden. Ingen trenger å være ensomme i våre dager, det er lett å samle seg en haug av samtalepartnere man aldri har sett og sannsynligvis aldri kommer til å møte. Man trenger ikke engang å forlate stua. Ohoo, så enkelt og flott!

Men hvor varige er disse vennskapene? Hvor stabile er nettverkene som i realiteten bare eksisterer på internett?

Det er virkelig en fascinerende verden der inne, jeg nekter ikke for det. Det er et fantastisk effektivt tidsfordriv. Ubegripelig mange har et hemmelig liv på verdensveven. Hvem er de egentlig? Har de ikke noe liv utenfor internett? Er de så schtøgge og frastøtende at de ikke kan få seg noe på det man hittil har sett på som "vanlig vis"? Eller har de en personlighet som ganske enkelt ikke gjør seg i den virkelige verden? Er de hoplause, eller har de et hode på størrelse med en ert? Er de blotta for sjarm? Er de udugelige og arbeidsløse uten mål og mening med livene sine? Mangler de alle tennene? En arm kanskje? Eller enda verre - kanskje vedkommende man snakker i timesvis med ikke engang har noen kropp? Ugh!

Jeg har alltid betraktet fenomenet internettsjekking med en viss distanse. Jeg har til og med sett ned på folk som tar slike ting seriøst, og tenkt at sånne mennesker må være noen ordenlige idioter. Stakkarslige og nerdete. Og kanskje tenker jeg det enda. Jo, jeg tenker det enda. Min relativt korte karriere som nettsjekker har så å si bekreftet alle fordommene jeg alltid har hatt (nei, dere fire som nå føler dere truffet - noen veldig få unntak bekrefter regelen). De aller, aller fleste er faktisk idioter, gjerne ensomme idioter. For det første kan de ikke skrive, hver eneste setning er forsøpla med minst tre latterlige smileys og en rekke tåpelige forkortelser, som om det liksom skulle ta for lang tid å skrive ordene i sin helhet. Er det noe disse folka har plenty av, så må det vel være tid?

Men likevel er jeg en av dem. Eksamensperioden har drevet meg inn i de asosiales verden, fått meg til å lage profiler både her og der. Ja, jeg skylder på eksamen og ubegripelig kjedelige dager foran laptopen. Nesten alle jeg kjenner har en profil et eller annet sted. Det er akseptert og helt vanlig. Å møte noen på internett blir ikke lenger ansett som en taperaktig måte å få seg noe på. Det kan til og med være veldig vellykka for noen, jeg tviler ikke på det. Selv om man kanskje må kysse noen frosker før den rette dukker opp, kanskje man allerede har kyssa noen frosker fra internett (...). Målet og ikke veien.

Når jeg er ferdig om en uke blir det selvsagt slutt på disse meningsløse aktivitetene...ganske sikkert. Jeg er ikke som dem. Jeg har et liv. I virkeligheten. Spørsmålet er vel hva som kommer til å bli ansett som virkeligheten etterhvert.

Internettsjekkerne får heller klare seg uten en sarkastisk og frekk prytzilla, diggvill eller veruca. Men det er jo uansett nok av likesinnede damer, babes, hotties og pinkwomen til dem likevel, folk som er med på pervopraten. Livet på internett får gå sin gang uten meg. For et tap. For oss begge.

Jeg sverger fremdeles til en fysisk virkelighet, så lenge jeg kan. Jeg går kanskje glipp av den store kjærligheten, hvem vet, men om han driver aktivt med nettsjekking, så er han kanskje ikke min store kjærlighet likevel. Da kan det være det samme. Jeg har fått min dose idiotposter og perverse skriblerier i diverse gjestebøker. Klønete forsøk på kontakt og håpløse tilbud om kosestunder på msn. Med webcam selvsagt.

Så lykke til nerder - dere finner meg ute på byen med en øl om det skulle være noe!

Hallo skjebne!

Jeg har så lenge jeg kan huske sagt (og ment) at lærer - det skulle jeg ihvertfall aldri bli. Det var en gang jeg ønska å bli advokat. Så dyrlege. Så utøvende musiker (haha!). Hva skjedde? Når skar det seg? Og hvor tok egentlig ambisjonene veien?

For uten å være klar over det, har jeg i løpet av fire år og ved hjelp av månedlige lønninger fra staten klart å skaffe meg en yrkestittel. Jeg har ikke tenkt over det før nå, tenkt over at jeg har blitt noe. Valgene jeg har tatt de fire siste åra har vært prega av tilfeldigheter, rastløshet og liten bevissthet rundt framtida. Jeg har aldri hatt noen plan med noe av det jeg har gjort. Jeg har bare virra hit og dit, Bali, Oslo, Tyskland,Volda, England, og gjort det jeg følte for der og da. Glassmanetlivet. Som så mange andre gjorde allerede på videregående, la ikke jeg en lang løype som strakk seg flere år framover i tida.

Adjunkt. Adjunkt som mine foreldre, oioi så stolte de må være. Familiens grå får som titt og ofte har vært gjenstand for bekymring og diskusjoner, enda tittere og oftere oppstarter og igangsetter av krangler, og tittest og oftest midtpunktet i direkte basketak med sine søstre. Det har jammen ikke alltid vært bare fryd og gammen (hva er "gammen" egentlig?).

Men jeg skikka meg bra, vil jeg si. Jeg har da blitt noe. Blitt til noe. Det er ikke alle om kan si det. Familien er fornøyd, venner er overraska, men den som er mest overraska er vel meg sjøl.

Staten har hjulpet meg, nå er det på tide å gi noe tilbake. Bli et fullverdig, arbeidende medlem av samfunnet. En maur i tua. Nå skal jeg være med på å oppdra, utdanne og danne en ny generasjon av arbeidende maur. Jeg, som ikke engang føler meg særlig danna sjøl, som ikke aner hva det vil si å være voksen, langt mindre arbeidende. Det er til å grine av.

Det er en rar følelse, det å være ferdig med noe. Avslutte noe. Det er sjelden jeg kan sette ordentlig punktum når jeg først har startet med et eller annet, det blir liksom ingenting av det jeg begynner med. Det kan jeg nå. Eller, det kunne jeg gjort.

For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre til høsten. Jeg har ikke søkt jobb, og halvveis med vilje har jeg også glemt å søke på noe studie. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ingenting. Det hadde vært flott om jeg kunne få en slags åpenbaring av noe slag, det kan godt være fra en gud, da lover jeg ihvertfall at jeg skal begynne å tro, eller kanskje fra en gammel, klok professor eller trollmann eller lignende som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å bli...tja, lykkelig? Det hadde vært fint.

Men fram til da blir det vel den kjente og ukjære framgangsmåten for å finne ut hva som skjer: Vente og se. Vente til noen eller noe tar valgene for meg, så jeg slipper å gjøre det sjøl. Behagelig, ansvarsløst og lite fantasifullt. Det er slitsomt å tenke, og jeg gruer meg til den dagen det går opp for meg at den eneste som kan få meg ut av den meningsløse uavklarte tåka jeg tråkker rundt i nå, den eneste som kan forandre livet mitt, er meg sjøl.

Hallo skjebne!

Adjø, farvel

Siste norskblogg de siste ukene før eksamen. Det er tid for refleksjon og ettertanke, til å se tilbake på ting som har vært, men også vende blikket fremover mot framtida og det som skal komme.

Eller?

Det er mye annet jeg heller ville skrevet om, jeg har mye på hjertet når det gjelder mange ting. Det er bare det at jeg akkurat idag ikke kan skrive om det jeg vil. Jeg har en frist. Den går ut om fire timer og tjue minutter. Jeg har et problem.

Jeg mangler en blogg. Jeg mangler en blogg for å kunne gå opp til eksamen. En blogg om noe norskfaglig som har foregått på forelesningene. Da blir det straks litt problematisk at jeg ikke har vært på så mange forelesninger som jeg strengt tatt burde ha vært på dette semesteret. Mye har kommet i veien, og jeg har følt mange kjepper i hjulene, for å si det sånn.

Men joda, det er mye jeg kan skrive om. Noe har jeg da fått med meg, tross alt. De forelesningene jeg har vært på har vært veldig nyttige og interessante i forhold til undervisning, hvilket jo er mer enn man kan si om, øh, mye annet. Forelesningene både før og etter jul har båret preg av kunnskap og ekte engasjement, og en tanke om at det vi lærer på forelesninger skal kunne overføres og brukes i undervisninga.

En av forelesningene handlet om digitale tekster, noe som definitivt vil komme sterkere og sterkere med tida. Derfor var det en stor overgang fra min første praksisskole, der alle hadde tilgang på laptoper og var godt gjent både i verdensveven og skriveprogrammer, til skolen etter jul der alle elevene på skolen måtte dele på noen få maskiner, og der det ikke i det hele tatt var tilrettelagt for at elevene skulle lære om digitale tekster. Det har kanskje noe med alderen på lærerne å gjøre også, jeg vet ikke, men hos min praksislærer var overhead noe av det mest fancy'e og nyskapende som fantes. Henne om det. Men dette med blogging er ihvertfall noe jeg kommer til å fortsette med, og kanskje også bruke i undervisning. Når jeg blir lærer om en fem-seks år.

Jeg kunne også skrevet om grammatikken i bruk i skolen og om hvordan man skal undervise i språkhistorie, noe jeg forøvrig hadde om under praksisbesøk. Det kan være en smule besværlig å få elevene interessert i språkhistorie, og det kan være vanskelig å relatere stoffet til idag. Jeg fikk imidlertid gode tips fra praksisbesøket som jeg vil ta med meg videre. Grammatikk er jo et kapittel for seg, for ikke å snakke om en bok for seg, bokstavelig talt. Ren grammatikkundervisning i bokmål er vel noe som er viet barnetrinn, men jeg støtte jo på "problemet" i nynorskundervisninga. Jeg tror grammatikken må lures inn med bruk av gode og fengende tekster som kan danne utgangspunkt for videre arbeid med språket. Igjen avslører jeg at jeg ikke har vært på forelesningen, men jeg skal lese Grammatikken i bruk fra perm til perm så snart jeg får tid!

Prosessorientert skriving er også noe som kommer for fullt. Det at elevene selv gir hverandre respons er ihvertfall noe jeg var rimelig ukjent med før jeg startet dette studiet. Aldri ga vi respons på hverandres tekster, verken på ungdomsskolen eller videregående. Men gjennom egne responsrunder har jeg selv erfart nytten av å lese andre studenters tekster, det å se hvordan andre har gjort det bringer med seg mye nyttig kunnskap, både på godt og vondt;)

Så ja, jeg har lært mye. Forhåpentligvis mer enn det som kommer frem i denne enkle lille bloggen. Jeg sitter igjen med mye, og jeg har mange tanker om hvordan norskfaget, i tråd med Kunnskapsløftet, kan få sin renessanse, så å si. Vel er norsk et dannelsesfag, men dannelse - hva betyr vel det for dagens ungdom? Dannes de av det samme som for femti år siden? For ti år siden? Det er på tide med en fornying, og det er absolutt på tide med forvaring. Ta det gamle med i samtida, bland det med det nye, og la det bli noe elevene kan like, kan bruke og...identifisere seg med? La elevene blogge om Ibsen, gi dem skjønnlitteratur om festing, fart og biler, og la dem skrive om ting de er opptatt av. På denne måten får vi en herlig blanding av gammelt og nytt, av tradisjon og nymote.

Og nå er det 17.mai om noen timer. Hva ville Wergeland sagt hadde han sett oss? Hva hadde Wergeland egentlig med 17.mai å gjøre? Jeg tror elevene jeg hadde i praksis kan svare ganske godt på det. De kan også fortelle deg hvor Wergeland bodde, hva en Gyldenlak er, hvordan han døde og hva han ellers holdt på med på fritida.

Men er nå det så viktig egentlig?

Muntlig - igjen

Den siste forelesningen i norsk var viet muntlige fremlegg fra oss studenter, og det slo meg at vi alle var "ofre" for våre gamle læreres heller ulne forhold til dette med muntlig trening. For fremleggene var i det store og det hele absolutt ingen oppvisning i hvordan fenge et publikum, no defense, men bar heller preg av klasseromsundervisning slik vi har lært oss fra praksisen. Men vi er da studenter - godt voksne folk som ikke burde trenge virkemidler og effektmakeri for å kunne interessere oss for temaene som ble fremlagt. Det stemmer til en viss grad.

Det kom frem veldig mye interessant underveis i fremleggene, mye som kan og bør overføres til klasserommet når vi en gang skal undervise elever. For selv om voksne folk kanskje ikke trenger å mores til enhver tid for å la seg fenge, så er det viktig å finne frem til en undervisningsform som elevene får noe ut av. Og er det noe elevene vil, så er det å ha de morsomt. Alle erfaringer jeg sitter igjen med forteller meg at elevene aller helst vil ha det gøy hele tida. De skal ha det gøy i nynorsktimene og gøy i litteraturhistorien. Og er det ikke gøy, så detter mange av før første hallo. Kravet til underholdningsaspektet i timene blir større og større, og har mye å gjøre med elevenes hobbyer og interesser på fritida.

Før var jeg av den mening at man ikke kan leke seg til alt. Jeg trodde faktisk at det å lide litt på veien mot kunnskap var en absolutt nødvendighet for å oppnå den. Nå er jeg ikke så sikkert. Det er mange veier til rom, og turen på skje mye på elevenes premisser. Kanskje kommer tavleundervisning til å forsvinne helt, kanskje er det i fremtiden elevene som kommer til å ta over mye av undervisninga selv? I så fall vil kravet til muntlige kunnskaper bli høyere.

I boka Muntlig norsk, som jeg var så heldig å få låne, er det en rekke artikler som tar for seg akkurat dette. Svært interessant og spennende! Jeg skulle nok imidlertid ønske at artiklene som ble presentert på forelesningen ble trykt opp til alle. For her finnes ett og annet som kan være til nytte og hjelp, for dem som ikke var frekke nok til å spørre om å få låne boka.

Nasjonale prøver ol.

Jeg gikk uheldigvis glipp av forelesningen med den visstnok svært så engasjerte Sture Nome om nasjonale prøver, men hva gjør vel det? Takk til Trude som enten må ha en hukommelse lik en elefant, eller kanskje bare en utrolig rask penn? Imponerende blogg;)

Debatten om nasjonale prøver har åpenbart kommet for å bli. Mange er for, minst like mange er imot. Motstandere peker på at resultatene i liten grad er fulgt opp, at publiseringen fører til offentlig gapestokkmentalitet og at Utdanningsdirektoratet, som selv står for gjennomføringen, ikke helt vet selv hva og hvor de vil med hele greia.

På den annen side kan de nasjonale prøvene være til stor hjelp for lærerne, som ser hvilke elever som trenger hva slags type hjelp og oppfølging. Nytteverdien av en slik kartlegging kan vanskelig undervurderes, om bare lærerne klarer å holde seg i skinnet og ikke pynte på sine egne klasseresultater for å selv komme i et bedre lys.

Og hva mener så jeg om nasjonale prøver? Jeg aner ikke. Foreløpig.

Og for å avslutte det hele på Møllevikvis: Det var bare dette jeg ville si.

Skrive for å skrive

Forelesning om skriving og skriveglede ga mange nyttige tips og råd om hvordan man kan inspirere og motivere elevene til aktiviteten som kanskje står mest sentralt i norskfaget, nemlig skriving. Noe tar jeg med videre:

• Mønstertekstene må være elevenes egne
• Godbitark til glede og ikke minst inspirasjon
• Åpne oppgaver der elevene får velge sjanger selv
• La elevene velge/vite hva de vil/blir vurdert etter

Jeg er nok imidlertid av den gammeldagse typen som mener at lesing og skriving går hånd i hånd. Det ene er ingenting uten det andre og kan neppe sees som to uavhengige disipliner innenfor norskfaget. Selv synes jeg, om man nå engang skal bli norsklærer, at det er viktig å være vel bevandret i såvel verdenslitteraturen som den norske kanon og nyere litteratur. Lesing danner et unikt utgangspunkt for egen skriving, og da særlig med tanke på utvikling av fantasien og forbedring av språket. Men bevares, det viktigste er jo selvfølgelig at elevene skriver noe selv, og at de ser resultater og utvikling av det de gjør. Da er det kanskje ikke så farlig hvor mye læreren deres har lest? Målet, og ikke veien - eller var det omvendt?

Oppgaver, sa du?

Jeg har mye å gjøre om dagen. Derfor gjør jeg ingenting.

Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Hittil har jeg ledd. Eller ledd det bort, kan jeg vel si. Det har ikke vist seg å være nevneverdig effektivt, selv om selve livet muligens er forlenget. Kanskje MÅ tårer ofres i produktivitetens tjeneste når latter kommer til kort.

Jeg er lat. Veldig lat. Jeg arbeider også etter skippertaksmetoden. Hele tida. Det er verken nytt eller hemmelig, bare spør fjøsnissene på Låven. Om jeg skal få noe gjort må jeg virkelig ha press på meg. Jeg må vite at hele fremtiden står på spill og at alt går i dass, om jeg ikke begynner NÅ. Og jeg begynner aldri før jeg er helt nødt.

Jeg tror jeg har en innebygd klokke som forteller ubevisstheten min når jeg rett og slett MÅ sette meg ned og begynne, for jeg er alltid ferdig på minuttet før fristen. Alltid. Ikke en røyk kunne jeg tatt før jeg begynte, da jeg merket at underbevisstheten min sa ifra om at det var på tide å få ut fingeren, ei heller gått en ekstra tur på do. Da hadde jeg simpelthen ikke rukket det. Dette slår aldri feil, og jeg er like fascinert hver gang.

Jeg er ikke vant til å jobbe. Jeg tror ikke jeg vet hvordan jeg gjør det. Arbeidsvaner og selvdisiplin er egenskaper som dessverre ikke sto først i køen da jeg skulle få mitt for 23 år siden. Jeg har hørt det hele livet. "Nå må du se å skaffe deg noen arbeidsvaner, Ingvild"! Det er lettere sagt enn gjort. Mange vet hva jeg snakker om. Og det er ikke viljen det står på. Nei. Jeg er overbevist om at det er genetisk. Jeg mangler et gen. Som så mange andre som også tilhører glasurgenerasjonen, mangler jeg arbeidsgenet. Og jeg kan jo ikke noe for det, kan jeg vel?

Det er slitsomt å være ute i siste liten bestandig, men det er som med burhøns - de vet jo ikke om noe annet. Et lite bur hadde forresten kanskje ikke vært så dumt. Et bur uten tv og internett og alle disse andre moderne fascilitetene som vi i vesten tar så altfor, altfor gitt, og som ville hindret ihvertfall meg fra å gjøre alt annet enn det jeg egentlig burde ha gjort.

Men ha meg unnskyldt. Nå skal jeg brette trusene mine sånn at de blir lette å telle, og etterpå skal jeg sortere bøkene mine alfabetisk og etter emne. Når det er gjort skal jeg vaske bak komfyren. Jeg føler på meg at det trengs. Det er enda lenge til 30.mai, og underbevisstheten min forteller meg for tida ingenting.

Joda, jeg har fremdeles god tid.