Bygg og baluba

Jeg har vært vant til å undervise på allmennfag. Det har til nå gått greit. Denne uka har vært annerledes. På grunn av overtakelsesuke har jeg hatt endel timer i byggfagklasser. Det har vært utfordrende og det har vært morsomt.

Du kan omtrent merke det med èn gang. Det er noe med stemningen. For det første er det bare gutter i rommet. Halvparten sitter i en avslappet stilling med bena på pulten og vipper så langt bakover med stolen at man nesten skulle tro tyngdekraften var opphevet. Men disse gutta er proffe stolvippere, det er tydelig. Noen spiser og alle drikker cola. Snusen henger løst under leppa og røykpakkene og lighteren ligger klar på pulten til neste friminutt. Ikke en blyant eller et ark er å se, og ihvertfall ingen bøker. Luene er dratt langt ned i panna over smale øyne som følger meg med mistenksomt blikk når jeg kommer inn i klasserommet. Skal vi ha norsk? Ja! kvitrer jeg. Kan vi få fri?

Det krever mer av deg om du skal undervise i norsk på byggfag. Det første man må innse er at de folka her, de går ikke på skolen for å lære om Ibsen. De aller fleste er mer opptatt av bygging, snekring og maling - det å produsere noe og se resultater. Hvorfor skal de kaste bort tid på norsk? De kan jo allerede gjøre seg forstått! De kan lese og skrive, og det holder i massevis skal vi tro Knut med capsen og buksa på knærne. Bortkasta tid, pføy!

Likevel føler jeg meg på en merkelig måte veldig hjemme i rene gutteklasser der praten ofte, ihvertfall oftere enn i allmennklasser, dreier seg om biler, pupper og karsk. Jeg vet ikke hvorfor, det er kanskje noe rart med meg. Kanhende er det fordi jeg husker smertelig godt hvordan flesteparten av timene på videregående fortonet seg for meg selv - nemlig som døden, intet mindre. Jeg var slett ikke en av de mest mottakelige og jeg kjedet meg forferdelig. Men jeg var glad i å lese, kanskje det var det som redda meg. Jeg kan bare ane hvordan timene arter seg for disse gutta som høyt og tydelig erklærer at de har faen ikke lest noen jævla bok i hele sitt liv og ikke skal de gjøre det heller, æsj!

I forkant ble jeg nærmest advart mot disse klassene - der skulle jeg virkelig få noe å bryne meg på ja. Det var ikke måte på hvordan denne gjengen kunne oppføre seg mot en stakkars student. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at vi fikk da faktisk noe gjort i disse timene og vi kom gjennom det vi skulle, selv om stoffet måtte relateres til ting som var litt på siden av pensum og som kanskje ikke hadde fungert like godt hos for eksempel veskedamene på allmennfag. Referanserammene er forskjellige fra klasse til klasse og det må man ta hensyn til, selv om det er så fjernt fra ditt eget liv og levesett at det virker latterlig. Men det er like fullt deres liv og deres hverdag det handler om, hva jeg måtte mene er dem knekkende likegyldig.

Det ligger skremmende lett for meg å kommunisere med pubertale, kvisete og skoletrøtte gutter, jeg likte meg godt i timene. Om det faglige utbyttet kanskje ikke ble så stort, det er vanskelig å si, så tror jeg i det minste at byggfaggutta husker at Wergeland var en forfylla festløve som skrev en hel masse greier og hadde en finger med i spillet da nasjonaldagen ble innført, og at pornofilmer - det er også et massemedium, det når da ut til kjempemange, hæhæhæ! De husker sannsynligvis også at Harald Sverdrup var veldig lik en dame på bildet av han i boka, han skrev ihvertfall om bh'er i det ene diktet sitt.

Èn ting har jeg ihvertfall erfart, om ikke annet, og det gjelder alle klasser jeg har vært borti. Det er ingenting elever liker så godt som det å bli lest høyt for. Det er de eneste gangene det virkelig er ordentlig stille i klassen. Så enkelt, så genialt. En kort novelle eller historie som bryter opp undervisningen eller avslutter en slitsom time kan gjøre underverker på både konsentrasjon, ro og humør. Pass alltid på å ha en god fortelling i bakhånd om brølapene i klassen skulle ta helt av. Tips til gode noveller og novellesamlinger tas for øvrig imot med takk!

Førstehjelp - hvordan overleve norsktimen

På skolen der jeg har praksis er det omtrent ingen jenter som bruker ryggsekker. Istedet går de og bærer på enorme vesker. Skulle jeg reist på ferie en uke ville jeg valgt en veske med samme størrelse. Skulle jeg fraktet et lik ville jeg valgt en slik veske som disse jentene altså drasser rundt på på skolen. Så tunge er veskene at jentene ofte må holde kroppen i en nittigraders vinkel for å balansere vekten når de går. Jeg har helt siden praksisstart lurt på hva i all verden disse veskene inneholder. For å være ærlig er ikke alle disse veskeeierne like ivrige når det gjelder å ta med seg verken pensumbøker eller annen litteratur, selv om de lett kunne fått plass til en middels stor bokbuss i de unormalt store veskene sine.

Men ikke nok med at veskene er usedvanlige digre, de skal også hver eneste time stå midt på pulten og fungerer som en slags mur som skjermer for alt som foregår oppe ved tavla. Bak muren bedrives til stadighet høy aktivitet, og da snakker jeg ikke nødvendigvis om lesing av pensum eller skriving av notater. Jeg har titt og ofte observert og svært midlertidig stanset både neglelakking, brevskriving, liming av bilder i fotoalbum (!), meldingsskriving selvfølgelig, bildeknipsing av både det ene og det andre og naturligvis lesing på prøve om det skal være en senere på dagen. Lista blir bare lengre og lengre, for uansett hvor mange ganger jeg løfter de tunge veskene ned på gulvet, så er de på plass igjen neste time. Ned opp, ned opp, ned opp.

Her forleden da vi satt og snakket om det ene og det andre og ventet på at minuttene skulle snegle seg mot lunsj, ble det snakk om veskene og jeg lurte på hva i all verden de oppbevarte i dem? Jo, nå skulle jeg bare høre. I veskene hadde jentene blant annet matpakke, vann, lipgloss, håndkrem, mobiltelefon, lommetørkle, vekkerklokke, sminkepung, hårbørste og hårspray, tannbørste, dopapir, en liten primus og fyrstikker, sovepose, ja - også pennal da. Kort sagt alt de trengte for å ikke stryke med i en vanlig gjennomsnittstime. Javel, sa jeg, men kunne ikke veskene stå på gulvet ved siden av pultene, og ikke på?

Daaah!! Skjønte jeg ingenting? Hva skulle de ellers gjøre om de plutselig ble tørre på hendene eller for ikke å snakke om tørste? På pulten hadde de da alt de trengte uten å måtte strekke seg helt ned til gulvet, det var dessuten vondt for ryggen også, såpass måtte jeg da forstå.

Tiden da alt man trengte i en time var noe å skrive med og på er forlengst forbi. Hva blir egentlig det neste? Lenestoler så elevene kan ta en lur om de føler seg litt døsige? Egen komfyr ved hver pult kanskje? Eller i det minste en liten kiosk i hjørnet av klasserommet som selger blader og sjokolade så akutte behov som oppstår umiddelbart kan bli dekket, og elevene slipper å lide noen form for nød? Det er sannelig ikke godt å si hva fremtiden bringer, som mormor ville ha sagt.

Men jeg lærte meg ihvertfall en ny betydning av begrepet "innen rekkevidde". Det skal de ha, veskedamene.

Pedagogikkstudentens 9 bud

Til skrekk og advarsel

1. Jeg skal aldri utsette noe som helst, for eksempel til siste kvelden - ingen gode lærere gjør jo det, men alltid gjøre alle forberedelser i god tid. All kopiering må senest skje dagen før slik at jeg aldri behøver å forlate en time fordi kopimaskinen er ødelagt.

2. Jeg vil være ydmyk overfor mine veiledere og suge til meg all erfaring de øser ut. Jeg vil spørre, lytte og notere, og jeg vil ta til meg alle råd og bruke dem selv om jeg ikke nødvendigvis synes de er gode. Jeg vil i god tid før hver eneste time skissere mitt forslag til opplegg og spørre veileder om råd og synspunkter, ta rådene til meg og bruke dem, og jeg vil i etterkant av timen notere alt av det veileder har å si, både eventuelle positive ting og negative, for så å bruke rådene i senere timer. Selv om jeg ikke synes de er gode.

3. Jeg vil ikke gi uttrykk for hvordan jeg synes en time har gått før veileder har sagt sitt, og da vil jeg naturligvis samtykke.

4. Min holdning og innstilling til samarbeid skal utelukkende være positiv. Jeg vil der jeg kan ta initiativet til samarbeid, spesielt med mennesker jeg ikke har noe til overs for, slik at jeg kan lære og erfare om meg selv og andre.

5. Jeg vil ta all kritikk jeg får til meg uten å forklare, bortforklare eller forsvare meg. Jeg vil reflektere, vurdere og evaluere, jeg vil tenke på hva jeg kunne gjort annerledes og hvordan jeg kunne gjort det bedre og dermed få et rikere liv.

6. Jeg vil i eventuelle møtesituasjoner der noen forteller meg at jeg lenge har levd på en løgn for så å dolke meg i ryggen, prøve å holde hodet kaldt og ikke si ting de tilstedeværende oppfatter som frekke.

7. Jeg vil gjøre et hederlig forsøk på å moderere språket mitt og kun komme med veloverveide og gjennomtenkte uttalelser, slik at ingenting kan bli misforstått ei heller vridd og vrengt på og bli brukt mot meg ved senere anledninger.

8. Jeg vil slutte å være lat.

9. Jeg vil også i fremtiden tenke meg om to ganger før jeg forsøker å være ærlig.

Karrierevorta

Her om dagen var jeg hos legen.

Jeg har i løpet av de siste månedene opparbeidet meg et rimelig godt forhold til min nye fastlege dr Nick, en danske fra Iran. Han er en meget liten og svartmusket mann i jesussandaler med store grønne palmer og persiske tepper på kontoret sitt. Det har jeg aldri sett på et legekontor før. Faktisk har jeg aldri sett tepper hos noen lege jeg har vært hos, ikke at det er så mange, men likevel.

Altså befant jeg meg atter en gang på dr Nicks orientalpregede kontor, denne gangen med en vorte som skulle fryses bort. Det var strengt tatt verken akutt eller nødvendig å fjerne den, jeg har hatt den lenge og den plager meg ikke. Men timen var gratis mot at jeg i ti minutter snakket med en legestudent som skulle trene på kommunikasjon med pasienter. Samtalen skulle bli filmet og senere diskutert. Greit nok.

Legestudenten var en høy og kvisete fyr med korte bukser og et hva jeg vil kalle nerdete utseende. Han begynte med å spørre meg ut om hvor jeg var fra, hvor jeg bodde og om jeg likte meg i Trondheim. Jeg svarte ja og ha og prøvde så godt jeg kunne å gjøre dette til en "god samtale". Han stotret og virket nervøs og famlende, men likevel noenlunde sympatisk. Helt til han spurte hva jeg studerte.

Lærer? utbrøt han og lo høyt. Lærer?? Vil du bli lærer? Det var noe i nærheten av det rareste han hadde hørt. Hvem vil bli lærer lizzom? Joda, det er faktisk veldig gøy, sa jeg. Jaha ja, det var vel ikke akkurat førstevalget, var det? sa nerden i legefrakk. Jeg mener, om du kunne studere hva som helst ville du kanskje ikke velge lærer, hæ?

Fra å være en sympatisk og nervøs fyr jeg syntes litt synd på, gikk han til å bli en hva jeg mener er en meget god representant for flertallet av medisinstudenter, som jeg forresten synes enda mer synd på. Det er noe ved dem, noe blærete og arrogant. I sin egen lille iq-verden kan det lett virke som om de oppriktig tror at alle andre, bare de hadde hatt gode nok karakterer til det, også ville studert medisin. Jeg har for øvrig samme teori om journalisstudenter, bare så det er sagt. Nå har det seg sånn at jeg en gang i tida VILLE studere journalistikk, men snittet var dessverre, eller heldigvis, for høyt. Bitter? Øh, neida.

Men tilbake til legetimen. Det oppsto en pinlig lang stillhet etter nerdens utbrudd, han innså muligens at han hadde avslørt litt for mange av sine kvalmende og mildt sagt lite ydmyke holdninger til andre yrker. Jeg satt der og lurte på om jeg skulle svare et eller annet spydig til den lille snila foran meg, det pleier for meg vanligvis verken å ta tid eller være noe å lure på, da han plutselig kremtet og spurte meg hvorfor jeg egentlig var der. Jo, du skjønner, jeg har en vorte på pekefingeren sa jeg og rakte den mot ham.

Og mens han satt der og gransket vorta mi fra alle mulige vinkler med mysende blikk, som om en vorte var det mest interessante på denne jord, kunne jeg ikke la være å tenke at det yrket jeg har valgt - det kan da umulig være verre enn alle de vorter han kommer til å ha nærkontakt med i løpet av karrieren sin. Noen må jo ta drittjobbene, og helt sikkert er det at det ikke blir meg! Og hvor høyt snitt trenger man egentlig for å kommunisere med en vorte? Jeg bare spør.

Duemafiaen i Munkegata

Jeg hater duer. Det er meg og Odd Børretzen, duer eller måker – ikke store forskjellen spør du meg.

Den som ferdes i Munkegata fra tid til annen kan umulig ha unngått å legge merke til de enorme mengdene duer som til enhver tid befinner seg utenfor Bunnprisbutikken. De bare sitter der, feite og ekle og altetende, og er det ekstra kaldt bruser de seg opp og ser ut som grå, sprekkferdige baller med fjær på og er om mulig enda eklere enn vanlig. Kurr kurr sier de, nebber frem og tilbake og enkelte ganger kan man også observere beiling og kurtisering på ekte duevis. Ikke engang aktiviteter av såpass privat karakter har de vett nok til å bedrive et sted litt mindre offentlig, disse dumme duene. Skaren av fjærkre tar så stor plass at det noen ganger er umulig å komme seg forbi uten å gjøre en stor sving rundt flokken. De aller modigste gjør tapre forsøk på å gå gjennom dette lille fortaussamfunnet, som etter min mening er ca en million ganger mer fryktinngytende enn en hvilken som helst bevæpna gjeng, men duene er som oftest svært motvillige til å oppgi plassen sin til fordel for et par føtter som vil frem. Også noe de har til felles med bevæpna gjenger. De helt sikkert lusete duene gjør heller ikke Bunnprisen noen tjenester om ledelsen noen gang skulle få lyst til å rette litt opp på det lurvete inntrykket butikken i seg selv gir.

I dag befant jeg meg i sentrum tidligere enn noen gang. Klokka var 0643, ikke engang duene hadde stått opp. Faktisk kunne jeg ikke få øye på en eneste en av disse flygende rottene, og for en gang skyld kunne jeg vente på busstopp M2 uten å være redd for svevende fjær, lus og bæsj i hodet. Jeg må si det var en svært befriende og avslappende følelse.

Uten duehorden var også fortauet noenlunde synlig under duemøkka og tyggisklysene, og jeg oppdaget til min store forferdelse hva som gjør at duene finner inngangspartiet foran Bunnpris til en spesielt attraktiv plass å oppholde seg: For innerst der fortau møter fasade lå det enorme hauger av de lekreste smuler, frø og sirlig oppkuttet brød, jeg skjærer ikke brødet så jevnt til meg selv engang. Brødhaugene formelig bugnet, klare til å fortæres av grådige, sultne duer som snart ville komme fra gud vet hvor, lande foran ”bordet” og hakke i seg av frokosten. Det er hva jeg kaller dueluksus. Noen er veldig serviceinnstilte til duer i området rundt Bunnpris, og jeg skjønner ikke med min beste vilje hvorfor.

Kanskje er det fugleinfluensahysteriet som har skyld i at duehatet mitt nå har kuliminert i en hatblogg, det er ikke godt å si. For blir jeg smittet av fugleinfluensa en riktig uvakker dag, så vet jeg hvem jeg skal skylde på - nemlig de bortskjemte Bunnprisduene.

-Æsj, må vi?

Om spynorsk mordliste og det ikke helt ukjente spørsmålet om legitimering av nynorskundervisning i skolen.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg er ingen stor fan av nynorsk selv. Jeg skjønner godt klaginga og sutringa som kommer fra elevene, for fire år siden var jeg selv en av dem som satt bakerst i klassen og surmulte over dette håpløse sidemålet som skulle læres. For hvorfor skal elevene egentlig lære dette? Hvorfor skal de bruke tid på grammatikk som på mange måter er til forveksling lik bokmål og som de neppe får noe særlig bruk for senere i livet? Klassiske problemstillinger som definitivt ikke er ukjente for alle dem som har undervist i nynorsk.

Det blir gjerne en del mumling om kultur og historiebevissthet i mine forsøk på å forklare hvorfor dette skal kunnes, Ivar Aasen ville muligens revet av seg armen hadde han hørt mine mildt sagt tynne grunner, men til syvende og sist nytter det lite med kverulering rundt dette. Jeg har etter hvert lært meg å kutte alle forsøk på avledning og diskusjon med noen enkle og nådeløse ord: ”Fordi det står i læreplanen at dere skal gjennom dette”. Av en eller annen grunn har dette vist seg å være motivasjon, eller i hvert fall forklaring nok for de fleste. De er alle smertelig klare over at til våren skal de ha tentamen i nynorsk, og alle vil jo, uansett hvor tøffe i trynet de er, oppnå best mulig karakter. Selv om det er i verdens treigeste fag. Jeg benytter derfor enhver anledning til å reklamere for ordboka, populært kalt spynorsk mordbok - et ikke akkurat flatterende kallenavn, men dog veldig karakteristisk for hvordan elever flest oppfatter den lille gule lefsa. I ordboka ligger frelsen, proklamerer jeg. Jeg formulerer meg kanskje ikke akkurat sånn, men like fullt er det en sannhet i dette. De som får best karakter i nynorsk er nemlig de som gidder å ta seg bryet med å slå opp i ordboka og for ikke å glemme – de som KAN bruke ordboka.

Neste tirsdagstime, klasse 2AAA har nemlig nynorsk hver tirsdag, skal vi vie til ordboka og "kunsten" å slå opp i den, ettersom de sist tirsdag hevdet at de aldri hadde lært det ordentlig. Dette overrasket meg en smule, men hva vet vel jeg – av erfaring husker jeg at elever ikke tar fem øre for å lure vikaren, i dette tilfellet studenten. Men heter det kanskje ikke at en god ting ikke kan sies for ofte? Med denne tanken i hodet og Ivar Aasen i hjertet kaster jeg meg over min egen, ikke akkurat godt brukte er jeg fristet til å legge til, ordbok – hvordan var det man gjorde dette igjen?